Vi har et meget spesielt forhold til skaperen. Dersom du setter alle dine håp til ham, i likhet med alle andre mennesker i verden, er alt i orden. Alle har tro på at skaperen er god, at han fører godhet til oss og har omsorg for oss. Selv om mennesker lider, vil de alltid finne en måte å forsvare det med. Vi ser at det ikke er så vanskelig å holde fast ved en simplifisert tro. Milliarder av mennesker tror fullt og fast på eksistensen av en høyere kraft og er villige til å ofre ulike ting for den og i visse tilfeller er de til og med villige til å ofre livet sitt for denne troen.

Så enkelt er det, fordi det stammer fra egoet vårt. Mennesker lovpriser skaperen og er rede til å arbeide hardt og til å utføre ulike religiøse ritualer. Vi, derimot, kan ikke en gang forestille oss ham og er skeptiske til om han virkelig eksisterer eller ei, om han er god og velgjørende, om alt kommer fra ham. Vi finner det vanskelig fordi det ikke stammer fra egoet, men fra punktet i hjertet, fra den formen som står i strid med den generelle oppfatningen de fleste andre har av skaperen.

Vi har imidlertid fått en omgivelse som gjør at vår oppfattelse av skaperen ikke stammer fra egoet, men fra den motsatte faktoren. Gjennom omgivelsen kan vi tilskrive oss skaperen i den utstrekning samfunnet forsterker viktigheten av ham i våre øyne. Jo mer vi alle anser samfunnet som viktig, dess høyere vil vi alle anse viktigheten av verdiene samfunnet setter høyt, skaperens viktighet inkludert.

Dersom du kobler sammen omgivelsen til punktet i hjertet ditt, er skaperen inni omgivelsen og trenger gradvis inn i  deg, i punktet i hjertet ditt. Det er dette vi må forvente fra gruppen vår. Uten det, kan vi aldri fremkalle skaperen – men kun ved å sammenkoble omgivelsen med punktet i hjertet vårt, slik at skaperen fremkalles i denne forbindelsen til èn helhet.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 22/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar |