Spørsmål: Forskere har lenge forstått at det kun er mulig å avansere hvis vi endrer holdningen vi har til virkeligheten. Hvorfor innser de ikke at endringen må skje i selve forskeren, i mennesket? Hva er det som forhindrer dem i å følge denne innsiktsvinkelen?

Svar: Det er riktig at denne innsikten kom i Spinozas og Kants tid, men siden de manglet praktiske hjelpemidler, vedble det en teoretisk tese. Forskere vegrer seg mot å nærme seg dette feltet, siden det kommer under filosofi.

Psykologi omhandler også endringer i mennesket, men den er ingen vitenskap – siden den ikke kontrollerer prosessen. Vi kan feks ikke endre noe i kroppen,  forstyrre pH-verdien, tilføre litt mer elektrisitet og slik endre menneskets oppfattelse av virkeligheten, journalføre resultatene og deretter gjenta det flere ganger for å fastslå en bestemt lov basert på statistikken. Vi har ingen standard-«knapper». Vi vet ikke nøyaktig hvordan hvert enkelt menneske vil reagere.

Så hva kan vi gjøre? Vi kan ikke foreta slike eksperimenter, siden dette området er hinsides menneskelig natur og vedblir uoppnåelig. For å kunne studere oss selv, må vi heve oss til et høyere nivå. Det er grunnen til at forskning forholder seg til konkrete fakta og møter en blindgate i hovedretningen.

Forskere kan ikke gjøre noe med det, men iallefall er de sluttet å fantasere. Riktignok snakker de om «grenseområder» og driver med abstrakte ideer, som noen ganger blir til populærvitenskap – og det er naturlig. Tross alt er der ingen vitenskapelige utfordringer lengre, så hvorfor ikke «krydre» det litt med filosofi, eller fantasi, for publikum?

Jeg skylder ikke på forskerne i det hele tatt. De leter etter utfordringer og fyller tomme rom, men alt kommer fra indre fortvilelse. I et konseptuelt aspekt er vitenskapen ferdig. Et menneske som ønsker å kjenne virkeligheten bedre, ser at hender og føtter er bundet. En ekte forsker er sulten på nye oppdagelser, men når han går inn i materiets hemmeligheter, ser han en grense han ikke kan overtre – og denne grensen er inni ham. Hinsides den indre grensen fungerer ikke  intellektet, følelsene, eller til og med fantasien lengre. Han oppdager at han er i en «matrix», et «mønster» som overskrider mulighetenes grense for ham.

Jeg forstår denne tragedien, den indre frustrasjonen som kaster forskere i ulike retninger, om det er praktisk vitenskap, teknologi, eller motsatt; filosofiske teorier og populisme. Det er ingenting de kan gjøre…

For noen dager siden, var det feks en artikkel i avisen om å stanse partikkelaksellatorprosjektet ett år eller to. Dette etter at mye arbeid  og ressurser er investert i det og vi blir fortalt at det er fordi systemet blir oppgradert. I virkeligheten dreier det seg om en generell trend av forfall. Alt stanser opp, selv romfartsprogrammet som menneskeheten hadde store drømmer om. Romferder som ikke er lønnsomme, sponses ikke i dag. Romantikken er død. Den var infisert tidligere, men folk håpte ennå på noe som var enda større, helt til egoet fullstendig tildekket hele begjæret. Tidligere fantes alle mulige slags «lyse ideer», men nå er fjerde fase (Behina Dalet) i kontroll og raserer restene av menneskelig samvittighet og gode intensjoner.

Pengene avgjør alt. De rike kontrollerer politikken og alle andre aspekter av våre liv. En gang handlet det ikke kun om penger, men nå er det motsatt; det finnes ingen andre verdier. Det finnes ingen stolthet, ingen respekt, ingen anstøt; alt dette tilhører fortiden. I dag kan du bare skade folks lommer, siden det er den eneste stoltheten de rike har…

Bortsett fra læren om kabbalah, leter desverre folk fremdeles etter måter å endre den eksterne formen på – og ikke selve mennesket. De ønsker å nå essensen, men har simpelthen ikke noe indre punkt for å kunne se hvor essensen er og hvordan man arbeider med den. De prøver å knytte kontakt, å være glad i hverandre, å arbeide for samfunnets beste, men det er kun deklarasjoner og ingen reell intern forandring. Det er fordi reell forandring kun er mulig med hjelp av lyset som endrer, ellers er alt begrenset, innbilt idealisme. De tror det er nok å anmode folk om å knytte seg sammen overfladisk, at man da allerede er korrigert, at det er nok å snakke om «elsk din neste som deg selv»; da er du allerede spesiell… det er menneskets natur, så der er ingen fremtid i disse forbindelsesformene.

I dag har vi to felt som ligger nær kabbalah – undervisning og psykologi. Det er mulig at folk som studerer den globale krisen kan si seg enige med oss, men det er bare til et visst nivå. Over det nivået er vi fortsatt alene…

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen 1/1/13, «Body and Soul»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Spørsmål og svar, Vitenskap |