Europa er en tøff nøtt å knekke
Spørsmål: Hva er det som er så enestående med Berlin-kongressen? Hva må vi gjøre der? Hva må hver og en av oss, samt alle i fellesskap gjøre, og hva må gruppene gjøre seg imellom?
Svar: Enten du vil det eller ei blir du akkurat i dette øyeblikk påvirket av det som jeg sier. Det er som om jeg undertrykker deg litt og inkluderer deg i ett eneste ønske, én felles tanke. Det er dette som knytter oss sammen.
Alle disse kvalitetene, mulighetene, ønskene, tankene, tingene vi allerede har vært gjennom, tingene vi ønsker, våre håp, en mengde mennesker og grupper – alt dette kommer sammen til én helhet. Resultatet blir at det virker på oss, og gir oss et veldig kraftig og progressivt støt.
Vi har likevel et ”lite problem”: Det virker som om vi har en liten egoisme og bare må overkomme denne, vri på noen små knotter, trykke på noen knapper, og ved å gjøre det tror vi at vi har fullført jobben. Vi forstår ikke at det er et mektig system som styrer her. Det er ikke bare en bryter som noen på toppen ønsker eller ikke ønsker å skru på. Vi er i et system med to motsatte krefter: det å gi og det å få. Så lenge dette systemet ikke virker gjennom sin dialektikk, gjennom sin bevegelse framover, gjennom loven om samhold mellom delene, vil ikke dette skje.
Vi øker bare tidens hastighet gjennom vår innsats, men vi vil aldri klare å gjøre et hopp. Dette er umulig på grunn av måten naturen er skapt på. Alt blir gjort gradvis og på en fast bestemt måte, etter en gitt rekkefølge, steg for steg. Gjennom denne steg-for-steg-bevegelsen framover kommer vi hele tiden nærmere det å lykkes, øyeblikket når alt vil ”skyte fart”. Overgangen vil skje, og det vil skje fort!
Våre kongresser øker bevegelsen betydelig, og de er derfor veldig viktige. Gjennom de dagene vi er samlet, er det også mange andre rundt oss fra hele verden som deltar sammen med oss, og i denne perioden finner det sted en viktig utvikling av nivåene av vår indre utvikling.
På en eller annen måte må millioner av tilstander passere over oss, og vi må gå gjennom dem alle. Hver eneste kongress er ulik, og framkaller nye aspekter, nye former og følelser.
Derfor er Berlin-kongressen nødt til å bli spesiell fordi dette vil være et møte mellom mennesker som er fylt til randen av ønsket og egenskapene til det miljøet som de lever i. Dette miljøet er veldig dårlig. Europa er en veldig problematisk verdensdel, kilden til alle problemer og kriger, og har en ekstremt utviklet egoisme, selv om både den og hele vår tidligere sivilisasjon allerede holder på å avta. Det er likevel en tøff nøtt å knekke, og derfor er denne kongressen slett ikke lett, men heller den vanskeligste.
Den letteste kongressen er den som avholdes i Latin-Amerika. Der er menneskene heftige, åpenhjertige og ærlige. Jeg har aldri møtt slike mennesker andre steder. Deretter kommer Russland. I Europa er tingene vanskeligst, og jo mer vanskelig tingene er jo mer interessant og spektakulært blir resultatet og effekten av arbeidet.
Derfor håper jeg at vi har deres støtte, både fysisk og virtuelt, slik at vi kan ”jobbe med” Europa alle sammen.
Fra leksjonen i Moskva 16/01/11, Writings of Rabash