Lykke er ikke målt etter rikdom eller etter størrelsen på ens hus, heller ikke etter hvor mange elektriske apparater det finnes på kjøkkenet, ei etter suksess i næringslivet. Det er umulig å måle lykke med materielle verdier.

Først av alt, lykkefølelsen er ikke subjektiv: den omfatter hele grupper av mennesker. På den ene siden, finnes det en måling av helhet i indeksen for lykke: hvis alle rundt meg er ulykkelige, kan heller ikke jeg være lykkelig.

La oss si jeg kan føle meg sterk, dette er også midlertidig fordi det krever bekreftelse fra en del av samfunnet. Lykken kan føles i kollektiv enhet når det er støtte og enighet mellom folket.

Selv om en person deretter ønsker å oppnå det han har lært av samfunnet: penger, status, makt, berømmelse osv.. søker han i all hovedsak, helt ubevisst etter lykkefølelsen. Men siden de ikke lærer han dette, forblir han trist hele livet, med en følelse av mangel på reell oppfyllelse. I sine siste dager av livet, når han ser tilbake forstår han at det ikke var noen fordel for hans liv; ikke for seg selv, ikke for sine barn eller barnebarn, da de, som han heller ikke vil bli lykkelige.

Å finne formelen for lykke å lære den til andre, er det aller viktigste i livet. Hvis du ikke lærer andre, kan du selv ikke være lykkelig. Fordi lykkefølelsen, som studier har vist, er avhengig av at den blir følt bandt folkene rundt deg. Dette er hva kabbala snakker om

[140423]
Fra kongressen i Sochi “Dag en” 7/13/14, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Krise, Utdannelse |