Flyktige tanker omkring Shamati, «What Is The Reason For Heaviness One Feels When Annulling Before The Creator»
Målet for arbeidet er å utslette egoet vårt og forsøke å knytte oss sammen. Tungsinnheten vi føler i dette arbeidet stammer fra den fraværende følelsen av betydning i arbeidet.
Alt er tvert i mot ordnet slik at jeg ignorerer det: «Hvorfor må vi knytte oss sammen med hverandre? Hvem er det vi knytter oss sammen med?» Jeg iakttar disse menneskene, ansiktene, personlighetene – og føler ingen trang til å knytte meg sammen med dem. Alt er så skjult for meg at den virkeligheten jeg ser foran meg frastøter meg fra samhold.
Derfor foreslo kabbalistene at man danner en omgivelse, en gruppe, hovedsakelig slik at den avdekker betydningen av samholdet og kjærlighet for venner. For jo viktigere samhørigheten er for oss, jo mer vil vi være i stand til å oppheve oss selv og begynne å knytte oss sammen med andre. Prøver jeg ikke å finne styrke til det, kan jeg somle rundt i årevis uten en gang å nærme meg de andre for å knytte meg sammen med dem på oppriktig vis. Og da oppnår jeg selvfølgelig ingen ting.
Jeg har hørt mange klager fra folk som har vært med oss i mange år: «Jeg har vært her i mange år, hva skjer med meg? Hvorfor har jeg ingen framgang?» Jeg svarer dem ikke, men skulle gjerne ha sagt: «Har du vært her i ti år? Det virker som om du nettop kom. Har du knyttet deg sammen med gruppen? Har du forsøkt å danne Shechina (guddommeligheten), stedet der det øvre lyset som vil avdekkes for deg skal dvele? Har du sørget for at beholderen er verdig den avdekkelsen du ber om? Dette er oppgaven du er blitt tildelt. Har du gjort det? Så hvorfor teller du år? Kanskje du har beveget deg bakover i stedet for framover, i alle disse årene?»
Folk undersøker ikke riktig anstrengelsene de gjør for å knytte seg sammen med andre. I stedet beregner de årene i følge den vanlige kalenderen, i følge jordens rotasjon på sin akse rundt solen. Men har de selv rotert flere ganger, for å nå målet? De forble akkurat slik som de var. Det viser at ikke så mye som et år er passert.
Fra sjette leksjon, kongressen i Toronto, 18/9/11