Remodelerende individualister

Det er ikke nok å føle en forbindelse med andre, ei heller er det nok å holde hverandre i hendene som snille barn. I tillegg trenger jeg å føle at vi er ett, ett hjerte, en følelse, og ett sinn, en eneste tanke. Vi er alle en.

Fra dette er det ingen steder å rømme, og i denne enheten forsvinner jeg, jeg oppløses. Vi blir en samlet «masse», og jeg bekymrer meg ikke lenger for personlige ting. Klær, sko, bolig, seng, mat – ingenting av dette er mitt. Ingenting er mitt eget. Og bare da, etter en radikal indre omveltning, vil jeg føle meg bra, og bli fri.

Med andre ord, jeg trenger å bearbeide og reformatere min egoisme.

Dette betyr ikke at vi faktisk er nødt til å leve i et angsambel i en ultra-kommunistiske kommune. Men naturen presser oss gjennom våre urealiserte korrigeringer, gjennom våre uåpnede hjerter, og den «runde verden» som vi ennå har igjen å oppleve gjennom våre sanser.

Og presset er spesielt stort på europeerne, som er individualister til beinet. For der er det «huset mitt – min borg» som gjelder. Og likevel, er det ingen steder å gjemme seg,  ikke bare i Europa, men på en global skala. Hver person og hver nasjon vil få sin avmålte anndel og form, for å ønske og bli kvitt sin egoisme.

Det vil bli klart at vi ellers rett og slett ikke vil overleve. Og så vil vi begynne å søke og prøve å finne ut: Hvordan kan vi finne løsningen på dette problemet? Hvordan kan vi forandre oss selv, bryte oss ned? Hvordan kan vi slippe ned vår natur til en pytt?

Hvis ikke, så er situasjonen uutholdelig. Bedre å være død, enn å leve slik, siden alle de rundt deg «bryter ryggraden» til min egoisme; de legger press på min individualistisk følelse av bevissthet, og det er uutholdelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger: kvitte meg med dem, eller gjøre unna med meg selv.

Men naturen tillater oss ikke det. Tross alt, er dets mål, og dets program il for at vi skal ta vare på oss selv og å korrigere oss selv. Og her hjelper ingenting annet: ikke marihuana, ikke beroligende midler, eller antidepressiva. Hver og en, vil måtte gjennomgå store endringer, og vi vil likevel være nødt til å «remodelere» oss, fra egoister til altruister. På en slik måte, vil vi føle oss alle som i en familie, i en familie der jeg kan sove i sengen med babyen min, eller gi hele sengen til mine barn, å legge meg ned et sted i nærheten.

Dette bør være den grunnleggende tilnærming. Og vi vil være på jakt etter en løsning: Hvordan kan vi endre vår natur, slik at vi kan se et elsket barn i hver person.

Det er ingen annen måte. Og folk vil innse dette

Fortsettelse følger …

165855

Fra KabTV er «Et nytt liv» 8/27/15

Kategori: Globalisering, Krise, Økonomi |