Alt handler om innsats: Mennesket må tro på prinsippet ”Jeg jobbet og jeg fant”. Det er derfor Baal HaSulam skriver i avsnitt 17 i ”Introduction to The Study of the Ten Sefirot” at ”studenten forplikter seg, i forkant av studiet, til å intensivere sin tro”, slik det står skrevet i ”Ethics of the Fathers”: ”Tro er din arbeidsgiver som skal betale deg belønningen for ditt arbeid”. Denne innsatsen vil være overgangen fra en egoistisk intensjon, Lo Lishma (ikke for hennes navn) over til den altruistiske intensjonen, Lishma (for hennes navn).

I forkant av, og i løpet av studiene, må mennesket sørge for at han ser fram til denne forandringen i seg selv. Det er her all innsatsen ligger. I den samme introduksjonen forklarer Baal HaSulam at man ikke må vise likegyldighet, verken i kvantiteten eller kvaliteten på innsatsen.

Når vi begynner å studere, vil vi sannsynligvis ønske å endre oss i henhold til studiene og lyset som finnes her, men så glemmer vi dette og blir distraherte, det vil si at vi ikke gjør en god nok innsats når det gjelder kvaliteten på innsatsen. Kvantiteten kan være god nok, men det viktigste er kvaliteten: I hvilken grad opplever jeg smerte slik at jeg ikke klarer å forlate målet, akkurat som et sykt menneske kun tenker på helbredelse? Uansett hva man gjør, skjer alle handlinger i den hensikt å gjøre han bedre.

Man kan ikke oppnå et slikt behov alene. Dette kan kun gjøres ved hjelp av omgivelsene. De vil tvinge mennesket gjennom viktigheten av målet, og kun på denne måten vil han klare å utvikle seg videre.

Ved å oppsummere alle de virkemidlene vi har, ser vi at både gruppen med sine tradisjoner, og jeg selv, i tillegg til skaperen, læreren, leksjonene og arbeidet med å spre vitenskapen, alt dette er nødvendig for å skape et sterkt behov for endring som er fremkalt av måten man studerer på. Vi må komme til akkurat dette punktet, og det må være resultatene av alle våre anstrengelser.

I løpet av leksjonen vil et ekte behov for lyset vekkes i oss, og ingenting annet. Det vil ikke være et behov for kunnskap, ei heller for visdom eller for å få en utmerkelse av noe slag – kun for indre endringer. Styrken i dette behovet vil være så stort at det virkelig vil lede til forandring. Dette vil gi mennesket en anledning til å begynne å forholde seg til Toraen som til et ”krydder” og senere til Toraen som livet, i stedet for den ”dødelige giften” som han brukte tidligere.

Vi oppdager vår onde tilbøyelighet med hjelp av lyset. Dette lyset kalles ”dødsengelen”. På den ene siden viser det mennesket at han er spirituelt død, og på den andre siden hjelper det til å drepe hans ønske. Det er slik vi utvikler oss.

Fra første del av Morgenleksjonen 07/02/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbalastudier |