Innen kabbala kalles hver eneste tilstand som skapningen befinner seg i ”en virkelighet”. Vi faller ned og løfter oss oppover stigen gjennom virkelighetene Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira og Assiya. Vår nåværende tilstand kalles ”vår verden”. Alt begynner og slutter med tilstanden til den uendelige virkeligheten. Forskjellen mellom virkelighetene forteller oss meningen med skapelsen.

Den opprinnelige tilstanden til den uendelige virkeligheten klarer vi ikke å oppfatte. Det er det samme som en dråpe sæd som utvikler seg til et foster, for deretter å bli født som et menneskebarn. Først når han vokser opp vil han oppnå sin voksne, bevisste tilstand og forstå hvor og hva han er og hva som skjer med han. Alt dette kommer fra én bitteliten genetisk kode.

I den uendelige virkeligheten der alt kommer fra, befinner vi oss i en tilstand som en dråpe sæd. Deretter går vi gjennom den andre tilstanden, utviklingsnivået. Til slutt, i den tredje tilstanden, vil vi løfte oss til det høyeste nivået og sammen oppnå ett enormt ønske som kalles Adam.

Adam kommer fra ordet ”lik”. Vi er med andre ord fullstendig lik lyset, skaperen. Kabbala forteller oss at det å oppnå denne tilstanden er obligatorisk.

Vi kan allerede se begynnelsen av dette løftet i vår nåværende tilstand. Etter at vi har falt ovenfra og ned, må vi nå komme til Machsom, grensen, før løftet. Vi står foran dette sammen med hele resten av menneskeheten.

Det har ikke noe å si at det bare er noen få millioner mennesker i verden som er interessert i å tre inn i den spirituelle virkeligheten. Resten av menneskeheten drives framover gjennom lidelser. Hele vår verden blir jaget av lidelser, mens vi streber framover av egen vilje i stedet for å lide. Dette er forskjellen mellom oss og resten av verden. Ulikt massene, utvikler vi oss på egenhånd. Vårt ønske driver oss framover.

Derfor finnes det to krefter som driver oss framover mot målet. Den første kraften drar oss framover og trekker oss til seg, mens andre kraften utøver press. Den eksisterer delvis inni oss også. Vi blir delvis presset bakfra og delvis utvikler vi oss gjennom egen innsats. Massene blir derimot kun presset framover gjennom lidelser.

Slik er ”fordelingen av arbeidet”. Vi må utvikle oss videre, vi må organisere oss, vi må forstå hva naturen krever av oss. Hva den krever er at vi oppdager den, avdekker dens opphøyde tilstander, tilpasser oss disse tilstandene og trer inn i det neste nivået mot evigheten og perfeksjonen. Naturen drar oss mot dette.

Samtidig må vi tenke på å hjelpe massene som mangler denne muligheten, som opplever lidelser og et enormt press, og som ikke har peiling på hva som venter dem framover.

Fra leksjon 2 under Moskva-kongressen 10/06/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Krise, Lidelse |