Det står skrevet: ”Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, og jeg skapte Toraen som et krydder”. Denne setningen inneholder hele reiseruten til mine indre endringer, korrigeringer. Jeg eier ikke et bare ønske, men et ondt ønske. Hvorfor det? Det er ondt fordi det ikke er rettet mot skaperen. Jeg ser ikke verdien i det å gi.

Er det i mine øyne ille å ikke ha en givende egenskap? Det føles jo så bra å ta imot, mens det å gi gjør meg så usikker. Hva skal jeg gjøre? Det er ikke nødvendig å endre virkeligheten siden jeg er hele virkeligheten selv. Alt jeg trenger å endre er derfor mine verdier.

Pr i dag verdsetter jeg muligheten til å ta imot. Det er selve essensen i mitt liv, min troverdighet, den instinktive og rasjonelle tilnærmingen til alt jeg gjør. Videre må jeg utføre en indre endring, og erstatte verdien av det å ta imot med verdien av det å gi.

Derfor identifiserer jeg meg med skaperen, og prøver å komme nærmere han. Jeg tenker på hvordan jeg kan gi til han, og skaper meg selv om til en beholder som tar imot hans goder. Det jeg gjør mot han, gjør han også mot meg.

På grunn av dette blir Toraen gitt oss som et krydder, læren om kabbala. Den vil til slutt tillate oss å endre rekkefølgen på prioriteringene, og sette det å gi, og ikke det å motta, på toppen av listen. Vi kan naturligvis ikke tenke oss noe slikt: Vi kjemper imot med nebb og klør. Selv når vi får velge, unngår vi det til enhver pris.

Derfor ble vi gitt våre omgivelser. Ut av stakkars, små egoister har skaperen skapt et samfunn som stadig snakker om det å gi og å ha kjærlighet til andre. Hvorfor bare snakking? Det er fordi alt annet komme an på den enkelte.

Mennesket må begynne med å se sine venner i et annet lys, ikke tvinge dem til å gi, men endre sin egen holdning overfor dem. Fra utsiden vil de alltid forbli ”talere”, men alle har en mulighet til å se deres storhet, givende kraft, kjærlighet til andre og samhørigheten som finnes i hjertene deres.

Hver og en av oss står fritt til å se det de ønsker i gruppen. Om mennesket forstår at dette er hans sjanse, da vil vennenes ”taler” bli sett på som det viktigste som finnes i livet, den viktigste verdien i hans liv. Plutselig vil omgivelsene begynne å påvirke han, og fyller han med bevissthet om verdien til skaperen og den givende kraften.

Selvpålagt motivasjon gir resultater, og mennesket tiltrekker seg den kollektive kraften fra Toraen. Hele denne prosessen ligger i hans hender, og han har ikke behov for noe. Skaperen har gitt han ønsket og ledet han til gruppen, men mennesket ordner ellers alt det andre gjennom egen innsats og ikke ved å presse andre til å gjøre noe.

Alt handler om holdninger. Noen forholder seg til gruppen for å få fordeler av det selv, mens andre ”tjener opp” verdien av å gi gjennom den. Det er mange variabler mellom disse to aspektene. Her ligger den frie viljen til mennesket: Anerkjenner han gruppen som et verktøy for å løfte skaperen i egne øyne?

Fra første del av Morgenleksjonen, 17/12/10, ”The Creator Created the Evil Inclination, and He Created the Torah as a Spice”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid |