I vårt arbeid må det være et klart skille mellom kategorier:

1. Forholdene mellom vennene i selve gruppen.

2. Forholdene mellom gruppene. Vi er fysisk knyttet til hverandre innad i våre grupper, og virtuelt med andre grupper. Denne forskjellen eksisterer den dag i dag. Den vil ikke forsvinne før vi finner det indre samholdet oss imellom, ikke virtuelt, ikke via internett, og ikke gjennom andre kanaler heller.

3. Menneskets tilhørighet til familien og omgivelsene rundt seg.

For det første må vi være oppmerksomme på vår samhørighet i gruppen. Om gruppen ikke oppnår det riktige samholdet, vil alt annet mislykkes.

Videre er det slik at vi også er mennesker med familier. Innad i gruppen må vi praktisere følgende: Det er ønskelig at hver og en av vennene passer på de andre slik at de alle har et normalt og komfortabelt liv. Jeg må med andre ord sørge for at vennene mine har ordentlige familierelasjoner, så langt som overhodet mulig. Vi lever tross alt i en overgangsperiode, og det er ikke sikkert at mann og kone deler hverandres interesser.

Om mennesket opplever en nedtur, må vi støtte han. Vi må likevel bare vise støtte, mens han finner løsningen selv. Om han ikke gjør dette, men i stedet faller i armene på vennene: ”Gjør med meg akkurat som dere vil” (så å si), så er ikke dette et virkelig medlem av gruppen.

I tillegg må vi sørge for disiplin når det gjelder oppmøte på leksjonene. Om man har mulighet, råder jeg alle til å besøke oss for en uke for å se hvordan vi organiserer oss. Halvannen time før leksjonen er det studenter som står til tjeneste og som begynner å ringe rundt til alle de andre for å få dem ut av sengen.

Noen må leveres personlig til leksjonen. Det kan være veldig vanskelig å stå opp, nesten umulig. Da jeg selv var student, var det enkelte som knyttet et tau rundt leggen sin før de gikk til sengs, mens de kastet den andre enden over balkongen slik at jeg kunne dra i den helt til de våknet.

Denne framgangsmåten er helt nødvendig! Kun dersom mennesket er standhaftig, om han skriver en bekreftelse som sier at han nekter å gi etter, da kan du la han være i fred for en stund. Senere kan du fremdeles minne han på dette, ta han med, invitere han på middag og så videre.

Vi må forstå den menneskelige naturen. Mennesket er slik han ble skapt av skaperen. Derfor må vi handle i henhold til dette.

Fra leksjon 2 i Moskva 16/01/2011, ”A Prayer of Many”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser |