Så snart et menneske opparbeider seg erfaring, ser han at han ikke klarer å gjøre noe alene. Alle hans begreper når det gjelder godt og ondt bygger på personlig fordeler, og derfor var oppturene og nedturene som han opplevde egentlig ikke virkelige. Han evaluerte sin gode holdning til spiritualitet, den indre oppturen, som ”dag”, mens hans negative holdning til spiritualitet virket som ”natt”. Dette er likevel ikke riktig.

”Natt” er tilstanden der mennesket utfører vurderinger, er bevisst på at de er egoistiske og at han ikke klarer å løfte seg over sin egen egoisme. Om han klarer dette, er det kun takket være lyset som gradvis vokser seg sterkere og gir han disse øyeblikkene. Skaperen hjelper mennesket til å ”ta en titt” ut av seg selv, fra utsiden, og først da smelter han sammen med giverkraften. Dette er ”dag” for han.

Jeg må være forberedt på den konstante ”terapien” fra skaperen. Den tar min ondskap som skjuler seg under et lite korn av godhet, skaper den om til en giverkraft og avdekker ny godhet for meg. Det er umulig å videreformidle disse tingene. De kommer som et resultat av indre arbeid. Rabash skriver ”Du kan ikke hilse på en venn” før dette, siden din ”venn” ikke er god ennå. Først må du oppnå fred (Shalom) eller perfeksjon (Shlemut) med skaperen, og da vil du oppnå forsoning med dine ”fiender”. Det betyr at du vil komme tilbake til dine egoistiske ønsker som du hadde løftet deg over. Du vil bruke dem og fullføre ditt arbeid med dem.

Først hilser mennesket sin ”venn”, det vil si hans ønske, og oppnår giverkraften for å kunne gi. Deretter hilser han også vennen ved å ta imot for å kunne gi – det vil si at han returnerer til sine ønsker og jobber med dem Det er slik han oppnår den endelige korreksjonen.

Fra første del av Morgenleksjonen 23/01/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme |