Først etter at vi har gjort alt vi kan for å oppnå samhørighet med hverandre, vil vi klare å øke hastigheten på vår utvikling og komme tilbake til den autentiske og korrigerte virkelighetsfølelsen der vi vil kunne våkne opp fra denne drømmen, denne skjultheten, som vi eksisterer i. Vi kan gå lidelsens vei, men det er egentlig ikke utvikling! Vi kommer ikke da fram til et uavhengig ønske om å finne tilbake til lyset, til den tilstanden der vi er knyttet sammen med han, slik vi en gang levde i den uendelige virkeligheten.

Vi må finne tilbake til den uendelige virkeligheten og smelte sammen med skaperen som én helhet, men vi må gjøre dette av egen vilje og av oss selv. Det kan ikke være som før der man ble underkastet lysets styresett som uansett opprettholdt samhørigheten gjennom tvang om man ikke holdt intensjonen, til tross for den sterke motsetningen som fantes i våre ønsker. Lyset fylte oss ganske enkelt uten at vi selv ønsket det: Slik levde vi i likhet med det, og ble støttet av dets kraft.

Nå må vi komme oss dit gjennom egen vilje og innsats. Først må vi ha et ønske om dette og deretter må ønsket oppnå kontakt med lyset. I den opprinnelige tilstanden eksisterer lyset forut for Kliet (beholderen). I den siste tilstanden, når vi finner tilbake til den samme sammenknyttede sjelen, er det ønsket som eksisterer forut for lyset.

Alle lidelser og sorger som presser oss videre, resulterer ikke i virkelig utvikling. Vi korrigerer ikke noe gjennom dette. Vi har tross alt ikke gjort noe selv. Kun om vi prøver å handle selv, det vil si å jobbe for samhold slik at vi oppnår dette til tross for vårt egoistiske ønske, til tross for vår motstand, først da vil vår innsats bli sett på som vårt bidrag til korreksjon.

Lyset vil derfor heller aldri gi etter, og tillater oss ikke å utvikle oss uten vår frivillige deltagelse og streben mot å finne tilbake til tilstanden med samhørighet. Vi må selv bestemme oss for at vi vil finne tilbake til giverkraften – i den grad vi oppnår samhold for å stå imot kraften til knusningen som også finnes mellom oss.

Mennesket må forstå at han vil finne alt innenfor sine anstrengelser for å oppnå samhold med andre: Separasjonskraften, knusningen og hat, i tillegg til kraften for å overkomme denne oppdelingen: kjærlighetskraften og samhold. Bare slike handlinger tjener han og trekker han nærmere den endelige korreksjonen. Dette er de eneste indikasjonene på hans utvikling.

I enhver situasjon må vi prøve å se oss selv som én mann med ett hjerte som representerer vår felles sjel.

Fra første del av Morgenleksjonen 24/03/2011, Forberedelse til WE-kongressen

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid |