Om du oppnår det du ønsker deg mest av alt ved å gå gjennom mye smerte, bør du være like takknemlig for det vonde som for det gode. Det er helt klart ikke lysets vei, men slik er livet. Vi kan likevel kun utvikle oss ved hjelp av lyset, slik det står skrevet: ” I ditt lys skal vi se lyset”.

Hvorfor kan jeg ikke føle ondskapen før den slår til og smerter meg? Hvorfor kan jeg ikke komme i forkant av slagene? Jeg vet jo at det er mulig! Om jeg tar del i gruppen, oppnår jeg en bevissthet om min ondskap gjennom vennene mine. Det er ikke lyset som kommer ovenfra som avslører dette for meg, men jeg oppdager det og kjenner det igjen selv.

Om jeg prøver å gjøre en innsats for å oppnå samhold med vennene i gruppen, ser jeg at jeg ikke klarer dette og føler meg totalt ubrukelig. På samme tid vil jeg likevel motta støtte fra det mektige målet, rope på skaperen for å be om hjelp og utvikle meg.

Når jeg har tatt imot det omsluttende lyset, vender jeg meg mot gruppen igjen, kun for å føle bitterhet på nytt og for å rope på skaperen for å be om hjelp enda en gang. Han gir meg lyset som endrer. Skaperen trekker meg nærmere seg, og holder meg oppe. Jeg begynner å føle, forstå og oppnå mer, og utvikler meg derfor videre. Slik repeterer syklusen seg.

Dette er en ustoppelig handling som ikke kan brytes, som må utføres med uendelig hyppighet, og du må delta hele tiden. Din bønn til skaperen og gruppen, samtidig som du tar imot det omsluttende lyset, skjer automatisk. Det ene følger av det andre.

Du bare ”trykker på pedalen” for å bevege deg i riktig retning, mens du derimot ikke er interessert i hvordan alle ”tannhjulene” roterer i ”motoren”. Så hvorfor venter vi på at slagene skal komme?

Fra Morgenleksjonen 03/12/10, Writings of Rabash, Brev 24

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid |