Spørsmål: Hva må til så vår stille røst, dråpen i havet, vil bli hørt så høyt som mulig så de små dråpene vil bli til elver og folket endelig vil høre oss?

Svar: Jeg tror vi må befinne oss i ledelsen av protestbevegelsene da regjeringen studerer og frykter dem. Hvis vi finner vår plass i protestbevegelsen og hever oss over alle ved å vise og overbevise dem om at løsningen ikke er å ødelegge, rane, knuse vinduer og sette fyr på bygninger. Da vil regjeringen se oss som en positiv faktor. Psykologer, sosiologer, politiske forskere og andre vil studere fenomenet. Vi må inn i disse protestene og handle parallelt ved å vise alle vår ideologi, vår metode.

Jeg håper at vi med kraften til de store protestbevegelsene og deres millioner, vil bli hørt.

Selvfølgelig vil ikke protestbevegelsene bruke de milde metodene vi tilbyr, men de har jo ikke sine egne metoder – robbe banker som Bolsheviks eller handle som Franskmenn under den franske revolusjonen?

Så hvordan bør vi handle? Hvis det er frie demokratiske fylker, bør vi bruke det parlamentariske systemet og be dem om å stemme på ett medlem eller et annet, dette da protestene på gata aldri har ført til noen varig løsning .

Poenget er at det befinner seg et totalt annerledes bilde her. Hvis i det hele tatt protestbevegelsene fungerte som en katalysator for en sosial, økonomisk og sosio- politisk prosses, kan de i dag ikke gjøre noe, dette fordi vi har nådd en tilstand som ikke har noen mulighet til å bli katalysert.

Regjeringen kan ikke foreta seg noe som helst. Man kan ikke tvinge dem til å ta noen avgjørelser. De kan kutte den politiske kaken litt annerledes for å gi folket en ekstra støtte, de kan «kjøpe» lederne av protestbevegelsene og andre lignende handlinger; det finnes mange metoder de kan bruke her.

Hovedsaken er at verken regjeringen eller de som protesterer kan tilby en varig løsning. Selv om det ikke er modent nok til at protestbevegelsene vil kunne føre oss raskere til et punkt hvor noe nytt blir sklapt. Her kan ingenting nytt bli skapt. Så de forstår at bortsett fra å rope ”Gi oss!” finnes det ikke noe de kan gjøre, heller ikke regjeringen har noe å ta eller gi

Vi har nådd en tilstand der mange av landene er i dyp gjeld. Hvor vil de ta ifra? Det finnes ikke nok midler til å gi alle. Hva betyr det å dele? Det betyr å kutte utgifter på andre behov. La oss anta at tjenestemenn stjeler, ok, så gir de tilbake hva de stjal. Selv om vi setter dem i fengsel og tar tilbake hva de stjal, og la oss si at fra nå av vil ingen stjele, vil det ikke forandre på noe som helst. Jeg snakker ikke om korrupsjon i visse land, men om demokratiske land. Uansett hvordan du kalkulerer budsjettet, vil ingenting hjelpe. Dette fordi vi befinner oss i en tilstand der mennesker mister sine jobber da de er overflødige. Det er ingen behov for dem.

Dette er ikke en ny krise vi kan overkomme som tidligere, ved å introdusere ny teknologi eller krig. I dag forstår vi at dette ikke er løsningen på problemet. Derfor tar vi ikke rollen som talsmann for nedskjæringer, men rollen som lærere som underviser i kilden til løsningen ingen har.

Dette betyr at vi bør vise den generelle befolkningen at de ikke har løsningen. Vi ser hva som holder på å skje med protestbevegelsene: deres forsøk på å skape positive forandringer leder alltid til det motsatte resultat. Dette skjer gang på gang. Det er faktisk bedre å ikke foreta seg noe som helst. Når staten prøver å hjelpe til og ser etter reserver for å gi til folket, leder dette til høyere priser og større ubalanse

Ingen har noen løsning, så alt vi trenger å gjøre er å konsekvent og bestemt tilby vår metode til den blir hørt – metoden som i henhold til hvordan personer forandre seg på egenhånd og blir en integrert del av det integrale samfunnet. Først da vil vi kunne skape balanse mellom oss, samfunnet og naturen, alt vil nå en generell harmoni.

 

Fra “Talk on Integral Upbringing” 5/21/12

 

 

Kategori: Krise, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse |