Spørsmål: Hvorfor er det slik at jo mer du gir en person, det han skal gi videre til andre, beholder han for seg selv og ønsker ikke å gi det videre? Anta at en person spurte meg om hjelp. For meg er det ikke en stor ting, og jeg får ikke noe vesentlig nytte av det. Jeg gir ham en hånd fordi jeg føler at jeg stiger åndelig. Men jeg vil at personen skal bli bedre.

Svar: Jeg forstår ikke hvorfor du vil kreve dette? Vi gjør ikke det. Vi må tenke at når vi hjelper en person, nærmer vi oss den øvre kraft. Vi ligner mer på den, som betyr at når jeg sjenker til noen andre får jeg sjansen til å være lik Skaperen, opp til det punktet hvor jeg når en tilstand der jeg vil begynne å føle at jeg har nådd den første graden av likhet med Ham.

For å oppnå dette må jeg utøve en viss innsats og utføre visse handlinger. De akkumuleres, da dette er en kumulativ prosess. Mens jeg utøver, begynner jeg å føle kontraster: Jeg ønsker, jeg ønsker ikke, på samme tid vokser all slags tvil, kritikk osv.. Men hvis jeg beveger meg fremover riktig, og forstår at alt dette blir gjort for å forbedre kvaliteten på min innsats til å hjelpe, mot giverønsket, vil jeg ikke kreve noe.

For hva? For meg er dette allerede realisering av mitt ønske. Belønningen er åpenbaringen av skaperen, å avdekke meg selv på et høyere trinn. I så fall bør jeg takke den personen som gir meg en mulighet til å handle på denne måten.

Vi dyrker dette i gruppen, fordi vi fra det kan motta kraft til å handle og få riktig respons. Selv om jeg senere begynner å hate denne personen, eller har kritiske tanker om ham, er det også bra. I dag føler jeg på denne måten mot han, i morgen føler han på denne måten mot meg osv… Det vil si at vi blir ”stuet” i de samme følelsene: gi- mottak, mottak- gi.

Men vi bør ikke være krevende. Hvorfor? Han gjorde deg en tjeneste ved å være et objekt som takket være det fikk deg til å bli mer lik Skaperen, din neste grad.  Det eneste kravet av vennene i gruppen, er for dem å følge gruppens kode: å studere, rengjøre konsernet, samt utføre formidling. Dette er en annen sak.

Når det gjelder resten av tiden, behandler vi ham ikke som en person som er ment til å utføre det vi alle besluttet for å støtte vår organisasjon, men som en sjel jeg kobler meg til for å avdekke de gjensidige kvalitetene, giverønsket og mottak, for å kunne oppdage min øvre verden. Jeg kan ikke overse venner. Vi må forstå at alt Skaperen viser oss i venner, er hva vi ser av Ham.

Fra Novosibirsk Convention 12/7/12, Leksjon 1

Kategori: Gjensidig Garanti Bevegelse, Gruppearbeid, Kongresser, Spørsmål og svar |