Baal HaSulam, «One Commandment”: ”…ved å venne seg til å hjelpe folk, gir en fordeler til de andre og ikke til seg selv. Dermed blir man gradvis funnet verdig til å overholde Mitzvot ovenfor skaperen med den betingelsen som kreves – å gjøre godt for skaperen og ikke seg selv.»

Jeg verken forstår, følger eller oppfatter dette prinsippet. Hvis jeg trenger å jobbe og knytte meg sammen med resten av menneskeheten, er dette klart for meg. Vi er her sammen; gapet mellom meg og de andre dukket bare opp på grunn av knusningen, og jeg føler meg selv som atskilt fra dem. Deretter må jeg overvinne og korrigere denne kraften fra knusningen og oppnå samhold med dem.

Men hva med skaperen? Kanskje finnes han ett eller annet sted på utsiden slik at jeg kan nå han gjennom menneskeheten? Eller kanskje jeg gjennom å oppnå samhørighet med de andre i gruppen, oppdager at han er inni oss, blant oss, og fyller opp hele dette rommet?

Likevel er det vanskelig for meg å bane vei, lede meg selv mot gruppen for skaperens skyld. Hva betyr dette? Dette er et vagt krav. Jeg skjønner meg på forhold til andre mennesker, men hvordan kan jeg bygge opp et forhold til noen i tillegg til dette? Vårt problem er at vi ikke kan forestille oss det riktige bildet, og derfor vil vi forbli forvirret i lang tid.

”Skaperen” er egenskapen som består av den absolutte, uendelige og perfekte giverkraften. Samholdet mellom meg og gruppen er beholderen for å motta den givende egenskapen. Vi ønsker å oppnå kjærlighet og enhet mellom oss slik at verden kan bli  helhetlig. Dette må imidlertid gjøres for skaperens skyld, noe som betyr at den givende egenskapen vil knytte seg til oss, for å bo og regjere inni oss.

Dermed er det forbudt å tilskrive skaperen noen som helst form for individualitet eller bilde. Dette er ”tilbedelse av idoler” eller bokstavelig talt ”fremmed arbeid” fordi det fører oss bort fra veien, i en helt annen retning. Skaperen, Boreh, betyr «kom (Bo) og se (Reh)». Hvis du kommer inn i gruppen og oppnår samhold, vil du i kraft av vennene dine avsløre den givende egenskapen som blir kalt ”skaperen.”

Det er derfor det står skrevet: ”Israel, Toraen og Skaperen er én” der «Israel» er meg sammen med vennene (eller menneskeheten) og Skaperen. Vennene og jeg blir med andre ord til sammen kalt ”Malchut” eller ”Shechina”, og jeg avdekker Zeir Anpin som blir uttrykt inne i Malchut i henhold til enheten som blir oppnådd innenfor den.

Derav kommer betydningen av formelen ”Å tjene mennesker for å tilfredsstille Skaperen”. Ikke under noen omstendigheter bør du tenke deg noen eller noe som en endelig mottaker av din innsats. Skaperen er verken en person eller et fenomen, men egenskapen som blir avdekket inni oss. Å skape en slik mottaker for deg selv betyr at man engasjerer seg i avgudsdyrkelse, å skape et idol. Hvis vi alltid forholder oss til denne regelen, vil vi ikke få problemer.

Vi ønsker tross alt til slutt å bygge det systemet som omfavner alle beholdere og alt lys. Dette er Malchut fra den uendelige virkeligheten, hvor vi alle befinner oss i enhet og samhold, hvor lyset er avdekket i beholderne. Det er der vi kom ifra, den første tilstanden. I den andre tilstanden korrigerer vi våre holdninger og ikke noe mer, for så å komme til den tredje tilstanden der vi blir bevisst på og forstår den virkeligheten som vi har eksistert i helt fra begynnelsen av.

Det finnes ikke noe bilde utenfor oss, som vi burde jobbe for og som vi bør gå til. Våre intensjoner og kalkulasjoner er på en skjematisk måte bygget opp etter denne rekkefølgen: først skaper vi en beholder, deretter, i den grad den evner å oppnå samhørighet i henhold til loven om likhet i form, avslører vi skaperen i denne beholderen i henhold til prinsippet ”kom og se.” Derfor avslører vi Malchut – ønsket som forblir uforandret.

Fra andre del av Den daglige kabbalaleksjonen 26/08/11, «One Commandment»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Samhold, Toraen |