Spørsmål: Det moderne mennesket har samlet ihop en mengde begrensninger: Vi ble forhindret i å uttrykke våre følelser, de ble trivialisert osv. Derfor reagerer vi negativt på nye ting. Kampen inni oss foregår i utgangspunktet mellom vår interesse og vår frykt for noe nytt. Hvordan kan vi beholde noens interesse på tross av frykten og motstanden?

Svar: Når vi omtaler et menneske, hans fysiologi, psykologi, sosiologi, familieforhold osv, må vi gjøre det objektivt, abstrakt og ikke i henhold til ham selv. Bare slik kan vi i ettertid ta i bruk eksempler: Vi har her en mann, en kvinne og barn; dette er mennesket som det framstår, det reagerer på seg selv på en viss måte, det er basert på visse inntrykk av syn, oppfattelser osv. Vi begynner, med andre ord, omtalen av et abstrakt objekt og fører gradvis objektet til selve mennesket. På den måten tror jeg vi unngår å støte på problemer.

Faktisk er det moderne mennesket uvitende om dette. Vi skjuler vår natur, er flaue over oss selv, forlegne overfor andre. Vi er redde for å vise svakhet, for vi tror at andre vil utnytte seg av den. Jeg må stå sterk som en mur bak de uforanderlige meningene mine, enda jeg absolutt ikke har dem i det hele tatt.

Når vi gradvis avdekker hva mennesket, samfunnet og naturen er i sin globale og generelle form, blir vi sakte men sikkert vant til at vi er slik vi er skapt: Det er ikke meg – og alt inni meg fungerer uavhengig av meg.

Hva nøyaktig er dette «Jeg»? Jeg er bare den som kan utforske hva det er naturen har skapt inni meg.

Som leger ikke er forlegne overfor hverandre, eller pasientene sine, eller som psykologer kan uttrykke egne eller andres følelser uten forlegenhet, fordi virkeligheten er objektiv – og vi derfor er som vi er. På samme vis overfører vi den tilstanden til å angå mennesket.

Alt må baseres ut fra det faktum at neste nivå av vår utvikling er fullstendig integrering av alle i alt, der alle naturens deler blir innlemmet i mennesket – og mennesket i dem – og mennesker innlemmes i hverandre og vi sammen med naturen representerer en organisk helhet.

Når det forholder seg slik, trenger jeg ikke å skjule noe, være flau over noe, eller prøve å gjemme meg for noen. Til sist må jeg nå en tilstand der jeg, tvert imot, blir forpliktet til å avdekke meg selv og være forbundet med alle.

Det kan sammenlignes med et spedbarn i morens armer: det er ingen viktig personlighet. Allikevel konsentrerer hun all sin oppmerksomhet på barnet. Og i følge naturen finnes det ingen grenser eller filtere mellom dem; her finnes, tvert imot, en fullstendig forbindelse – et samhold. Som resultat av vår helhetlige utdannelse og undervisning, må vi også komme til en slik samhørighet i framtiden.

Derfor må undervisningen vår, strukturen og sammenkoblingen av kurser (der ett kurs starter, et annet avsluttes, mens noen går parallelt med hverandre), må bygges opp nøyaktig slik: langs tidens akse. Kursene må støtte hverandre, være sammenhengende, eller overlappe hverandre, så folk gradvis utvikler en riktig holdning til seg selv, til andre studenter i gruppen og til hele verden.

Fra en samtale om helhetlig undervisning, 13/12/11

 

 

Kategori: Barn, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse |