Baal HaSulam, «The Nation»: Det er skammelig å måtte innrømme at èn av de mest dyrebare verdiene som gikk tapt under eksilet og den aller viktigste, er tapet av nasjonalitetsbevisstheten, den naturlige følelsen som forbinder og oppeholder hver eneste nasjon. Kjærlighetstrådene som knytter nasjonen sammen, som er så naturlige og primitive hos andre nasjoner, er degenerert og atskilt fra hjertene våre; de er ikke mer.

(…) Det eneste håpet er (…) å gjenoppdage og tenne opp igjen den naturlige nasjonale kjærligheten som er blitt dempet inni oss… Dette arbeidet har fortrinn fremfor alt annet.

Først, vi må ikke glemme at vi ikke faktisk ikke er en nasjon som alle andre nasjoner. Verdens grunnlag er «verdens 70 nasjoner» (ti Sefirot ganger syv) som stammer fra Zeir Anpin i Atziluts virkelighet. Det gir Malchut ulike former og derfor har hver nasjon typiske egenskaper som projiserer en viss egenskap hos skaperen. Til slutt samles alle nasjonene i speilbildet av Zeir Anpin, skaperen.

Så hvor er israels plass i dette bildet? Israel er intensjonen, lengselen for det, det aktiverende elementet og ikke noe mer. «Israel», som betyr «direkte til skaperen» (Yashar El), er nødt til å føre alle nasjonene til denne formen. De med et punkt i hjertet, «gnister» av den knuste Masach (skjermen), utfører dette oppdraget.

Vi pleide å være en unik nasjon ulik alle andre nasjoner, med egenartede forhold som baserte seg på prinsippet «elsk din venn som deg selv», eller i det minste basert på «gjør ikke mot andre det du selv finner avskyelig». Dette rammeverket ble allerede etablert av Abrahams gruppe og ble overholdt på ulike nivå, til Tempelets ødeleggelse. Iløpet av hele denne perioden levde vi over Machsom (barrieren), i giveregenskap.

Betingelsen for nasjonen Israels eksistens, som lar oss overskride Machsom og komme inn i spirituelt liv, er en god innbyrdes forbindelse. Når denne forbindelsen er tapt, kalles vi ikke lengre «Israel» i spirituell betydning og er ikke i «Israels land», som vil si i ønsket rettet direkte til skaperen.

Vi lever i dag blant verdens nasjoner som hater oss og årsaken er klar. Når beholderne (ønskene) faller fra Atziluts nivå til skallenes nivå, til de urene virkelighetene av BYA, befinner de seg under «evolusjonens press» som tvinger dem til å avansere konstant.

Generelt sagt finnes det lys, gnister og beholdere. Beholderne føler de er avhengige av gnistene, som er menneskene med punktet i hjertet – og uten dem er det umulig å motta lyset. Som resultat opptar de alle våre tradisjoner: religion, oppdragelse, etikk, lover, osv. På den andre siden hater de oss, fordi de ikke får det de trenger fra oss. Det er fordi de ubevisst forventer noe annet.

Dette vil fortsette til vi begynner å vise verdens nasjoner at vi seriøst har til hensikt å oppfylle rollen vår i praksis. Da vil vi atter være Israels nasjon som bor i Israels land og oppfyller sin rolle overfor verdens 70 nasjoner. Det er fordi de især er skapelsens «materie» som må oppnå likhet i form med skaperen.

Så vi er rett og slett en Masach (en skjerm), en intensjon, Binas egenskap, mens hovedsaken er Malchut. Riktig kombinasjon og samarbeid mellom oss og verdens nasjoner er grunnlaget for å avansere mot skapelsens mål. Israels nasjon kan ikke eksistere alene, uten verdens nasjoner. Vi må komme til gjensidighet og korreksjon og dette avhenger ikke av verden, men av hvordan vi handler ifølge tiden og de aktuelle betingelsene vi må oppfylle.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/4/13, «The Israeli Nation»

 

 

 

 

 

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Israel, Spørsmål og svar |