Spørsmål:  Når et individ begynner å forholde seg til alt ifølge prinsippet «Det finnes ingen annen enn ham», virker det som om de slutter å fungere i livet; de mister jobben, familieproblemer oppstår og den materialistiske grunnmuren smuldrer sammen. Til syvende og sist forstyrrer det også den spirituelle progressen. Vi vet at det også finnes et annet perspektiv: «Hvis ikke jeg er for meg, hvem er da for meg?» Hvordan skjelner jeg når jeg i «Det finnes ingen annen enn ham» må finne det andre perspektivet og forholde meg til livet ifølge «Hvis ikke jeg er for meg, hvem er da for meg?»

Svar: Vi bør ikke strø rundt oss med disse uttrykkene så løst, siden de i prinsippet handler om andre nivåer. Vanligvis refererer de til spirituell  utvikling og ikke bare til legemlig.

Hva kan gjøres for at en skal kunne peile seg riktig inn mot målet, for ikke å gjøre tabber i livet? Det er vanskelig. Jeg vil gi et eksempel på hvor vanskelig det er.

Jeg sluttet også jobben min. Jeg hadde en stor og vellykket klinikk med tolv leger, stor betjening, teknikere osv. Omsetningen lå i millionklassen, ifølge den tiden. Jeg simpelthen ga den bort. Ga den bort! Jeg hverken solgte den, eller leide den ut, men ga den bort for å kvitte meg med administrasjonsansvar – og satt igjen uten et rødt øre. Jeg kunne ikke fortsette med arbeidet. Derfor forstår jeg mennesker som har det sånn.

Det aller beste er å ha en vanlig jobb. Min lærer, Rabash, sa det samme. Han ble hele tiden tilbudt forfremmelse på arbeidsplassen. De ville han skulle påta seg administrativt lederskap. «Absolutt ikke! Jeg er en vanlig arbeidsmann.» «Men du vil tjene fem til ti ganger mer enn du nå gjør.» «Jeg har ingen ønsker om det.»

Til siste arbeidsdag, til han gikk av med pensjon, var han en vanlig kontorarbeider. Han arbeidet på ligningskontoret. Der fyllte han ut skjemaer og ulikt papirarbeid. Han kunne denne mekanikken inn og ut og hadde ingen ønsker om å klatre oppover i systemet. Han fortalte at mens han fyllte ut skjemaer på autopilot, var han samtidig istand til å reflektere over sitt spirituelle arbeid. Og før det arbeidet han i byggebransjen og mange andre steder, som vanlig arbeider.

Det er vanskelig for et menneske som har en kreativ jobb der han må skape noe. Er arbeidet mekanisk, uten spesielle krav til kreativitet, som på en fabrikk, eller et verksted, kan man fortsette å arbeide. Det er ingenting å skamme seg over. Man er forpliktet til å arbeide. Mennesket er forpliktet til å gifte seg, få barn, familie og ha en jobb. Slik eksisterer en innenfor denne virkelighetens rammeverk og derfra kan en utvikle seg videre.

Gruppen må støtte og bistå en i dette. Men igjen, man skal arbeide for å sørge for normale levevilkår for familien og ikke for unødvendige ting. Det er man pålagt å gjøre. Hvordan kan vi hjelpe hverandre? I gruppen må det være en atmosfære der en er forpliktet til å se etter vennene, så de ikke faller og ikke forsømmer arbeidet. Og når noens ektemenn har problemer, må partnerne informere gruppen om det.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Kropp og sjel, Spørsmål og svar |