Kronikk (Anatole Kaletsky, en av de fremste økonomiekspertene, tidligere økonomiredaktør og nå redaktør i The Times): “Det finnes to mulige løsninger på den greske krisen: Den første løsningen vil være at Helles misligholder sin gjeld og forlater euroen som valuta… Den andre løsningen vil være at EU aksepterer et felles ansvar for ca. halvparten av Atens gjeld…

Den andre løsningen er den beste, siden det å avslutte euroen ikke er akseptabelt for styresmaktene i Tyskland og Frankrike, og siden en avslutning garantert vil føre til at Hellas ikke vil klare å innfri sin gjeld. Om Helles ikke var i stand til å låne i euro og devaluerte sine innbyggeres sparepenger, ville irene fryktet samme behandling og øyeblikkelig overføre sine sparepenger til tyske banker. Dermed vil de knuse de irske bankene og tvinge landet til å trekke seg ut av euroen. Kapitalflukten ville deretter være en dødelig fare for Portugals, Spanias, Italias, Belgias og til og med Frankrikes medlemskap.

Til slutt vil kredittverdige euromedlemmer måtte godta et felles ansvar for over 500 milliarder euro (som tilsvarer 681 milliarder dollar) av Hellas, Irlands og Portugals gjeld om de ønsker å sikre at denne ene valutaen overlever…”

Egoismen står derimot i veien: ”Kreditorlandene i Europa ønsker ikke å godta en føderal gjeldsbyrde, mens gjeldslandene til og med er enda mindre villige til å miste sin nasjonale suverenitet og demokratiske selvbestemmelsesrett… Følgen er at både kreditor- og gjeldslandene vil motarbeide den eneste mulige løsningen på eurokrisen helt til de har brukt opp alle andre mulige alternativer.

Ironien ligger derfor i at en kontinuerlig krise er nødvendig for å sikre selv en midlertidig økonomisk stabilitet i Europa. Når det gjelder ”kvantespranget” mot en skattemessig føderalisme som Trichet helt riktig har identifisert som nøkkelen til krisen, vil den logiske forutsetningen for at dette skal kunne skje være at krisen må bli verre.

Europeiske ledere håper i stedet at krisen vil løse seg litt etter litt, og at man kan unngå bruk av radikale virkemidler gjennom at vilkårene vil forbedre seg etter hvert som tiden går… Det finnes likevel to løsninger som jobber mye mer effektivt etter hvert som tiden som går, og som gjør det desto vanskeligere for euroen å overleve”. Gjeldslandene er klar over sin styrke: Tyskland, Frankrike og EU er villige til å betale hva som helst for at Hellas og Irland skal slå seg til ro om de truer med å misligholde sin gjeld.

”Om europeiske politikere virkelig ønsker å redde euroen, må de ta et kvantesprang mot en skattemessig union – og de må gjøre det fort”.

Min kommentar: Denne oversikten blir veldig enkel om vi oversetter alt som skjer til to krefter: den egoistiske kraften til menneskene, landene og verden, og den altruisktiske kraften til skaperen eller naturen. De er i konflikt med hverandre, og naturen lærer tålmodig menneskene at utviklingsprosessen er uomvendelig og at det er nødvendig å komme til enighet om gjensidige bevilgninger, oppnå samhørighet, gjensidig garanti og kjærlighet.

To sider, den sterke og den svake, lærer derfor å gi hverandre bevilgninger og å vise hvor mye de trenger hverandre – i den grad de forstår behovet for å virkelig knytte seg sammen, over alle forskjellene som finnes mellom dem. Naturen vil tvinge dem til å gjøre dette!

Kategori: Krise, Økonomi |