La oss aller først klarlegge forholdet mellom læren om kabbalah og filosofi.

I sin helhet studerer filosofi hva livet er, dets mening, dets formål og menneskets holdning til livet og naturen.

Med ett enkelt ord, synes filosofien å omfatte alt. Samtidig kalles det ikke en vitenskap, fordi det studerer mennesket og det menneskelige virkelighetsnivået. Det studerer med andre ord de sfærene vi ikke kan måle. Det finnes ingen klare og nøyaktige synspunkter her som kan aksepteres som fakta.

I vitenskapelige metoder studerer vi den uorganiske, organiske og levende naturen, som er lavere nivåer som mennesket ser ned på fra høyden til det neste evolusjonære nivået. Vi kan gå ned til dem, oppfatte dem, etterforske og forstå dem. Det gjelder også kroppen vår, som tilhører naturens levende nivå.

Vi kan, derimot, ikke studere «mennesket» i oss nøyaktig. Vi prøver å klassifisere ulike fenomen, reaksjoner, oppfattelser, tanker og indre ønsker vitenskapelig, men vi lykkes ikke. Hvorfor? Fordi dette er vårt eget nivå, det samme nivået – og vi kan bare studere det som er lavere enn oss.

Her ligger hele problemet. Dette er allmenn kunnskap, selv om vitenskapen faktisk startet med menneskets innstilling til seg selv og til livet. Det er ingen tilfeldighet at grader innenfor alle felt kalles «Doctor of Philosophy» (PhD), selv om de ikke har noe med filosofi å gjøre i det hele tatt. Den generelle innstillingen til deg selv og virkeligheten, blir ganske enkelt kalt «filosofi».

Denne betegnelsen er faktisk avledet fra læren om kabbalah. Dette er hva den tyske humanetikeren og lingvisten fra det 16. århundre, Johann Reuchlin, en av de største ekspertene i antikke språk, Keiser Maxmillian den førstes  personlige rådgiver, som vedlikeholdt forbindelse med Det Platoniske Akademiet sier:

«Min lærer Phytagoras, filosofiens far, mottok sannsynligvis sin kunnskap fra jødene og ikke fra grekerne. Han er den første som oversatte ordet «kabbalah», som ikke var kjent blant folk i hans tid, til det greske ordet «filosofi». Phytagoras` filosofi stammet fra kabbalahs uendelige hav… læren om kabbalah lar oss ikke leve våre liv i støvet, men hever vårt sinn til kunnskapens topp.»

Filosofer ønsker å vise at deres felt omfatter alle livets aspekter. Inntil nylig, for å kunne studere kabbalah ved et universietet, måtte man opptas av det filosofiske fakultetet. Folk tror fortsatt at kabbalah er en del av filosofien, selv om de ekte filosofene vedgår at den ikke er det.

Det er uansett en annen sak. Den moderne verden ringeakter filosofi med rett, siden mange i dag studerer filosofi kun for å få en universitetsgrad. Men når vi snakker om filosofi, refererer vi til et syn på verden, til en oppfattelse av livet, til en slags paradigme. Inni oss er vi alle filosofer. Derfor må vi forstå hva som er viktig med disse innsynsvinklene og hva som ikke er det.

Et menneskes perspektiv, hans holdning til livet og til seg selv, endres konstant. Til sist stiger læren om kabbalah over denne sfæren, filosofiens åpning, akkurat som den ble oppdaget fra andre religioner, etter å ha vært skjult i årevis. Denne kunnskapen ventet på menneskehetens modning og utvikling. I historiens begynnelse genererte den vitenskaper og filosofi. Nå, i den globale krisetiden, avdekkes den igjen, etter religionene og filosofien, som den eneste innsynsvinkelen mennesket har til livet. Læren om kabbalah inkluderer alle innsikter og erstatter dem.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/12/12, «Kabbalah og Filosofi»

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Filosofi, Historie, Spørsmål og svar |