Baal HaSulam, «The Wisdom of Kabbalah and Philosophy»: Det overnevnte ligner mye på en fabel våre vismenn forteller: Asmodeus (djevelen) kjørte Kong Salomo fire hundre parsa (et lengdemål) fra Jerusalem og forlot ham uten penger og støtte til livets opphold. Så satte han seg på Kong Salomos trone, mens kongen tigget ved dørene. Hvert sted han kom sa han: «Jeg er Predikeren!» – men ingen trodde ham. Slik gikk han fra by til by og erklærte: «Jeg er Salomo!»… Kong Salomo kunne ikke  demonstrere sin kunnskap overfor de lærde på sitt sted i eksil og måtte komme til Jerusalem, setet for Sanhedrin – som studerte og kjente Kong Salomo og avla vitnemål for dybden av hans kunnskap.

Slik er det med læren om kabbalah: den krever store vise menn som ransaker sine hjerter for å studere læren i tyve, tredve år. Kun da vil de være istand til å avlegge vitnemål for den.

I dag er alt helt annerledes. For det første, har vi nå Baal HaSulams bøker som er tilpasset vår generasjon. Dette påskynder prosessen enormt. Baal HaSulam forberedte den vitenskapelige delen for oss, kunnskapen – og Rabash forberedte den praktiske delen. Slik er trinnene våre langs den spirituelle veien blitt mye hurtigere. Det tar fremdeles flere år – men ikke tiår.

Menneskets generelle tilstand spiller dessuten en viktig rolle. Tidligere var ikke kabbalister avhengige av den eksterne utviklingsrytmen; de utførte sitt arbeid og la ned et «rør» slik at læren om kabbalah kunne flyte i en paralell kanal. De trengte ikke å avdekke den for sin generasjon. Vi, derimot, lever i oppfyllelsens æra, som betyr at vi må oppfylle den generelle oppstigningen og er derfor avhengige av hele verden. I den grad den utvikler seg, får vi også noe å holde oss til og nye avdekkelser og avansement.

Det betyr at vi må forberede oss selv til å stå til tjeneste for verden. Jeg kjenner dette fra min egen utvikling: Jeg måtte «tygge» på disse tingene, repetere dem, gå inn i dem, selv om jeg ikke trenger dem for min egen fremgang. Se for deg at en som ble forsker også må læres opp til å være forskolelærer og lærer i barneskolen.

Dette er faktisk hva dagens generasjon krever og det blir ikke tatt noen andre hensyn til mennesker enn plassen deres i det generelle systemet. Der er ingen vits i å oppdra noen alene. Selv de store kabbalistene ble oppdratt kun for å utføre arbeidet de måtte gjøre på et visst punkt i den generelle prosessen, slik at resultatene kunne tjene andre.

I dag er vi alle avhengige av verdens fremgang. Derfor kan vi, for eksempel, bli stående på et visst nivå til den tar neste skritt. Positiv forandring vil bare komme i henhold til rytmen av de generelle globale endringene. Men det betyr ikke at vi nå kan sette oss ned og vente og si; «Vi har gjort nok. Nå kan vi vente på dem.» Nei, arbeidet vårt er gjensidig; korreksjonene våre «tømmes» inn i alle andre folkeslag og det er deres avansement som hjelper oss.

La oss håpe at 2013 vil bli et godt år for oss. Vi må gjøre både intern og ekstern innsats for å nå de fjerneste stedene, inkludert land som befinner seg i seriøs krise og selve eksistensen deres står i fare, som Hellas eller Spania. Vi må finne og ta ibruk alle mulige hjelpemidler for å disseminere læren om kabbalah overalt. Dette vil seriøst påskynde den eksterne utviklingen og gjøre oss istand til å utvikle oss internt.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 27/12/12, «The Wisdom Of Kabbalah and Philosophy»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar, Verden |