Likhet er det endelige målet
Dersom målet mitt er forbindelse, ser jeg alt i verden som fragmenter av knusingen som har trukket seg bort fra meg bare for at jeg skal bli istand til å samle dem og sette dem sammen igjen. Partiklene må ikke være identiske for å kunne forbindes. De må, tvert imot, være ulike.
Dersom det finnes et pluss på det ene stedet og et minus på det andre, om der er mer her og mindre der, finnes en forbindelse mellom delene. En som er stor kan gi til en som er liten og en liten kan motta fra den store. Hvis begge to er fullstendig like, hva kan de gi hverandre, hvordan kan de oppnå kontakt?
Det er likheten som fører til løsrivelse! Så hvordan kan vi oppnå generell likhet? Her begynner vi å forstå at konseptet av likhet ikke referer til egenskaper, tanker, ønsker, eller like handlinger, men heller uttrykkes i oppnåelse av målet. Det er for målet vi forbinder oss og i henhold til det, er vi alle like.
Vi vil aldri oppnå likhet, om vi ikke forbinder oss med skaperen og har ham som vårt mål. Følgelig begynner jeg å samle krefter, for å finne ut hva forbindelsesmetoden dreier seg om, å se etter måter jeg kan forbinde meg med andre; jeg utforsker alt som skjer i verden som en mulighet jeg får hvert eneste øyeblikk for å heve meg over egoet mitt – over kreftene av splittelse – for å oppnå generell forbindelse.
Bare når skaperen er blant oss og er målet for vår forbindelse, kan vi forbinde oss som likeverdige. Derfor sies det at betingelsen av: «Israel, Torah og skaperen er èn», er avgjørende for korrigeringens riktige retning.
Ved å ønske forbindelse og å oppnå full likhet, samtidig som den enkelte beholder sin særegenhet og sine egenskaper, forbinder vi oss som èn enhet. Da må skaperen, det øvre lyset, gi liv til denne enheten ifølge loven om likhet i form.
Mange ønsker forbindes i èn spirituell enhet, i ett Partzuf, under èn Masach (skjerm), for å skape en generell hengivenhet med det ene lyset. Da skjer en Zivug de Haka`a (paring ved angrep) i hodet til Partzuf og en formasjon som kalles «sjel» (Neshama) blir dannet. Samtidig beholder alle de individuelle partiklene sin særegenhet i sine tanker og ønsker – og de fungerer som organer i èn kropp, der alle utfører sine oppgaver og forbinder seg med andre for å oppnå det generelle målet, spirituelt liv. Dette livet er likhet og hengivenhet med lyset.
Her aktiveres formelen for «Kjærligheten dekker over alle synder». Syndene forblir. Ulikhetene mellom oss holdes ved like. Og på det grunnlaget dømmer og forsvarer alle seg selv. Selvfølgelig anklager man andre, siden «en dømmer ifølge sin egen ufullkommenhet». Men gjennom forbindelse forstår vi at alle ulikhetene mellom oss faktisk hjelper oss å oppnå en sterkere kontakt oss imellom, dersom vi oppfyller forbindelsen på et høyere nivå ved å heve oss over alle ulikhetene mellom oss.
Dersom vi bare sletter ulikhetene mellom oss, har vi ikke noe grunnlag for forbindelse – vi har ingenting å gi hverandre. Alle har behov for å kunne gi til andre, ved å fremstå som et «minus» i forhold til et «pluss» – og å motta som minus fra pluss.
Det betyr at vi er alle ulike! Men om vi gjør det under èn «paraply av kjærlighet», kommer alle ut som like. Når en baby smiler til moren, er hun rede til å gi ham hele verden. Det sies at «kjærligheten dekker over alle synder» – og om vi har kjærlighet, knytter den oss sammen i ett nettverk. Da forbinder vi oss over alle ulikhetene – med èn hensikt – og oppnår den.
Dette er metoden lyset forberedte for oss gjennom mange innledende handlinger. Lyset skapte et ønske og bearbeider det ved å senke det og la det gå gjennom alle faser, ved å knuse det og skape virkelighetene av BYA i hellighet og i urenhet og det «første mennesket» Adam, som også er knust.
Kun nå, i denne nye tidsalderen for hele menneskeheten, begynner vi korrigeringen av virkeligheten – slik at vi, istedet for en fryktelig og fryktinngydende verden, som avdekker sin sykdom og korrupsjon daglig – vil kunne se Ein Sofs (uendelighetens) virkelighet foran oss.
Fra leksjonen 25/5/12, Writings of Rabash