Spørsmål: Hvor er garantien for at alt jeg gjør ikke ender opp med å være innenfor min egen fornuft, uansett hvor mye jeg prøver å løfte meg over den? Hvordan kan jeg være sikker på at jeg har løftet meg over den, og hva kan hjelpe meg slik at jeg løftes oppover?

Svar: Fornuft streber alltid mot kunnskap og det å ta imot. Over fornuft finnes tro og giverkraft. La meg forklare: Beveger jeg meg mot giverkraften fordi fornuften i meg ønsker dette, eller fordi troen i meg ønsker dette?

Om jeg kun befinner meg innenfor ett av to punkter, vil jeg, avhengig av min tilstand, garantert handle innenfor eller under min fornuft, det vil si at jeg jobber for min egoisme. To punkter sammen er alltid nødvendig. Tenk deg at du hater læreren, at du koker av sinne mot han og tenker at det han sier ikke kan være riktig. I tillegg til dette bygger du et forhold basert på kjærlighet, giverkraft og en total avvisning av deg selv, slik at du følger han likevel. Da utvikler ønsket ditt seg nettopp mellom disse to punktene, i denne forskjellen, på grunn av at du holder deg selv i en av dem som er i motsetning til den andre.

Hva er ellers vitsen med Farao om du ikke bygger din kjærlighet over han, over alt dette hatet og vissheten om at du har rett, og aksepterer lærerens mening til tross for den kunnskapen du selv sitter på, dine meninger og det du oppfatter som fornuftig? Om du mister ett av disse punktene, vil du ikke løfte deg lenger. I disse tilfellene går menneskene vanligvis ned under fornuft.

Fra første del av Morgenleksjonen 13/04/2011, Shamati nr. 59

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spirituell lærer, Spørsmål og svar |