Årets begynnelse, «Rosh HaShana», er en spesiell dag der vi fødes som «mennesker». Et menneske kalles «Ben Adam», som betyr «sønn» på det nivået som kalles Adam, (lik skaperen). Dette nivået begynner med innskrenking, med sjelens lojalitet (Mesirut Nefesh).

Nefesh (sjel) er det første og svakeste lyset vi oppnår. For å klare det, må vi sette det høyere enn våre fysiske liv, dvs gi opp alle mulige slags tilfredsstillelser for spirituell hengivenhets skyld – samhørighet med hverandre, gjensidig vekkelse og garanti. «Jeg er villig til å gi opp alle materielle ting for å oppnå giveregenskapen»; det er menneskets begynnelse.

Fra dette punktet begynner man å heve seg oppover nivåene mens man arbeider med å perfeksjonere giveregenskapen inni seg og hele tiden prøver å forbli sammensmeltet med den. For å klare det må man få i stand en passende omgivelse for seg selv, der man er under påvirkning. Dette arbeidet kalles skaperens arbeid. Det er å arbeide med sin likhet til skaperen og med sin hengivenhet til ham.

Denne omgivelsen består av: den kabbalistiske gruppen, læreren, bøkene og studiet, dvs alle grensene et menneske befinner seg innenfor. Samtidig må en alltid ransake seg selv: Handler du riktig og gjør du alt for å arrangere livet ditt riktig, hvordan bør du fordele tiden din, tankekraften og intensjonen, for på best mulig måte å oppdage ønskene dine? Slik dømmer vi oss selv før det nye året begynner, i tiden som kalles «omvendelse».

En må holde seg til gruppen for å motta den virkelige lojalitetskraften fra dem og, som skrevet står: «gi hele sin sjel» (Mesirat Nefesh), som når man blåser i hornet, eller under Isaks ofring. Ved hvert nivå er det nødvendig å oppnå denne tilstanden.

Nå forventes det dog ikke at vi skal utføre et så ufattelig stort offer som Abraham, som ofret sin elskede sønn. For oss er det nok å blåse i hornet (Shofar). Slik er nivåene våre adskilte: forfedrene tilhører nivået av HaBaD – og vi tilhører NeHY. Men i virkeligheten er dette det samme offeret ethvert menneske må utføre på hvert nye nivå av ønsket om nytelse som blir avdekket inni ham.

Etter det fortsetter vi kontinuerlig å øke viktigheten (skjønnheten Shufra) av giveregenskapen gjennom vår vilje til å oppnå lojalitet i sjelen. Alt begynner med den første innskrenkningen (Tzimtzum Alef) – og etterpå oppturen av vårt ønske om nytelse. Her begynner mennesket og dette er betydningen av det nye året, den dagen vi begynner å vokse.

Selv om det synes å være mange oppdiktede fortellinger som forteller om årets begynnelse, må vi prøve å trenge inn i dem. Der ser vi skapelsesplanen, ønsket om å glede skapningene, ønsket om tilfredsstillelse og arbeidet for å oppnå det – for igjen å gå tilbake til utgangspunktet og holde seg til den grunnleggende tråden – og å forstå tekstens indre mening.

Det finnes nemlig ulike måter å formidle ting på. Selv kabbalistene skriver på en måte som gjør at den som leser det oppfatter innholdet i henhold til sitt eget ninå. Også når noen oppfatter disse historiene som et eventyr for barn, vil han rykke framover og vokse. Det betyr at han må gå gjennom disse ulike nivåene.

Selv om det kan se ut som et eventyr, skjuler det en uendelig dybde, like høy som alle de spirituelle nivåene. Vi må prøve å oppnå det dypeste, innerste nivået for å få et forbilde for vår egen korreksjon, for å bli menneskelige og begynne det nye året på denne måten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/9/11, Writings of Rabash

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Helligdager, Indre arbeid, Spiritualitet |