Å arbeide i èn linje, enten venstrelinjen eller høyrelinjen, er enkelt.
Det aller vanskeligste er å befinne seg i midten og forbinde disse to til èn autoritet og å forbli der, i midten, mellom skallet og helligdommen. Å befinne seg mellom dem betyr at man trekker fra skallet så mye man kan og legger det til helligdommen. Slik forblir du konstant under èn autoritet og avanserer; du oppfyller autoriteten din og ser etter et nytt sted der du igjen kan være fri til å foretrekke helligdommen på nytt. Av disse enhetspunktene skapes da en linje av ens frie vilje.

På den ene siden er alt gjort av skaperen, av personlig forsyn (HaVaYaH) som kommer ovenfra, som vil si at den finner sted inni en. Det personlige tilsynet er det aller innerste tilsynet (HaVaYaHs tilsyn), som er det som er mest tilnærmet giverglede. Man sier på den ene siden, «Hvis ikke jeg vedstår meg selv, hvem vil da vedstå meg,» som vil si at man komplimenterer de to linjene ved å tilføye all sin egen innsats til det øvre forsynet og holde fast ved det internt. Midtlinjen er uttrykk for hengivenhet og giverglede mellom et menneske og skaperen.

Man innser at alt kommer ovenfra, men annullerer allikevel skaperens dominans og sier at man ønsker å gjøre det samme i forhold til ens frie vilje. Man gjør det ikke fordi man befinner seg under det øvre forsynets dominans, men av egen fri vilje, fordi man ønsker å identifisere seg med skaperen. Selv om man er klar over at ingen kan unnslippe det øvre forsynet og gjøre noe selv, forsøker man uansett å oppfylle tanken skaperen har gitt en, som om det var av egen fri vilje, fullstendig uavhengig. Og på den måten avanserer man.

Det er ingen lek, siden skaperen sier seg enig i ens avgjørelse om å utføre en spesifikk handling og sørger for at man får en illusjon av liv og død. Det er ikke en vits, men faktisk et spørsmål om liv og død, som man tar veldig alvorlig. Men et menneske tar imot denne frie viljen og kan endre sin skjebne fra mye lidelse langs veien av «til sin tid» – til stor glede langs veien av «jeg påskynder det.» Det betyr at man kan forandre livet sitt totalt, fra den værste tilstanden til den beste.

Ved å skape et rom der man kan være uavhengig grunnlegger man formen av Adam (et menneske), siden man ikke skaper et rom der man kan ha fri vilje og tror at alt blir styrt ovenfra og sier «takk Herre» for alt, slik rettroende ærlig sier og der ikke er mer å tilføye. De legger alt under skaperens dominans.

Hvis man ikke er religiøs, fungerer man ifølge sine naturlige instinkter og skaperen styrer en uten å vise seg. Men om man ikke aksepterer noen av disse alternativene og ønsker å oppfylle sin egen frie vilje, lager man rom for sin egen autoritet ifølge den frie viljen. I ens uavhengige autoritet oppdager man da både de gode og dårlige sidene og disse to autoritetene støter sammen og kjemper mot hverandre. Et menneskes rolle er å plassere dem på midten, slik at de komplimenterer hverandre.

Knyttepunktet mellom dette rommet for fri vilje og kreftene som opererer i det, er at man gjennom oppklaringer, analyser og synteser, forvandles til et bilde av et menneske, Adam, som på hebraisk betyr «ligner skaperen.» Denne menneskelige formen grunnlegges fra bunnen og oppover og avdekkes gradvis. Ved å oppnå denne hengivenheten med skaperen finner man ut at også midtlinjen ble styrt av den øvre kraften og kaller denne realiseringen «engelen Raziel.»

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 25/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Spiritualitet, Spørsmål og svar |