I Baal HaSulams artikkel “A sages fruit” Sammenligner Zohar dette med to peroner som befinner seg på en båt der en av dem begynte å bore under seg. Hans venn irettesetter ham, ”Hvorfor borer du?” Og tosken svarte, ”Hva har det med deg å gjøre, jeg borer under meg, ikke sant?» Sannelig kan en person ødelegge alt.

I en fysisk verden ville vi alle druknet i et tilfelle som dette, hva skjer så i spiritualitet?

Dette er hemmeligheten bak bønnen for de mange, det er forbudt for en privatperson å forlate kollektivet. Og det er forbudt for ham å kun be for seg selv, om seg selv, selv om det er for å gi tilfredsstillelse til sin skaper, han må kun be for hele kollektivet.

Først må vi nå kjærlighet for andre. Fra denne tilstanden vil man nå kjærlighet for skaperen. Det vil si at vi først av alt må koble til, og kun da kan vi avansere til det neste steget. Det kan ikke oppstå noen spirituell handling hvis den ikke kommer fra tilkobling.

Spiritualitet eksisterer ikke av seg selv, vi bygger den fra våre Kelim, beholdere, vi former et bilde av den spirituelle verden på en bakgrunn av hvitt lys. Vi har ikke lov til å skildre kun det som kommer til oss, vi er begrenset av bildet som potensielt eksisterer inni lyset.

Vi må gradvis tilpasse oss lyset, nærme oss det gjennom 125 nivåer som vi konstruerer. Det er spesielt vi som bygger disse tilstandene innenfor våre Kelim. Det er derfor vi ikke har noe å bygge uten forbindelse. Noen som ikke er rettet mot dette målet er heller ikke rettet mot spirituelle handlinger. Alle andre handlinger utenom dette tar oss til en ”annen retning,” til ”Beito” lidelsens vei, den lange og vanskelige veien som er utformet for å returnere oss til erkjennelse av behovet for tilkobling.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 7/05/13, Writings of Rabash

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet |