Om punktet i hjertet ikke ble vekket hos et menneske, ville han aldri ha våknet og ville fortsatt vært på de uorganiske, organiske og animale nivåene i naturen. Slik ser vi hvor viktig det er for de som har fått «punktet i hjertet» vekket, å realisere denne lengselen på alle mulige måter – og ikke gjemme seg for det, bak andre foretak.

Vi må hjelpe alle som ble vekket, for de er virkelig de spesielt utvalgte i denne virkeligheten. Bare med deres hjelp er det mulig å annullere skilleveggen som skiller menneskeheten fra skaperen. Alle de andre vil gå sammen med dem og bistå dem, i den grad beredskapen til å gjøre det avdekkes for dem. Dette er også et hellig arbeid. I den grad vi annullerer skilleveggen, vil kraften fra den endre seg – fra motstandskraft, til en kraft som støtter sammenkobling.

Akkurat som alle komponenter har motsetning i et elektronisk diagram og hvis det ble tilkoblet en generator, ville partiklene begynne å operere i henhold til sin motstand – som vil si at de blir fordelaktige. Jo mere motstand, jo hardere arbeides det og gir høyere gevinst.

Det samme skjer med den onde tilbøyeligheten. Det er takket være den vi stiger de 125 nivåene, når den forvandles til den gode tilbøyeligheten. Vi sammenkobles 620 ganger sterkere, enn vi gjorde tidligere.

Først, i virkeligheten av Ein Sof (uendeligheten), hadde vi ingen peiling på om vi var adskilt eller sammenkoblet. Vi eksisterte som et foster i morens livmor, som ble skapt slik og ikke kjenner til noe annet.

Men etter knusingen og adskillelsen, oppdager vi dybden av kjærlighet og forbindelse ved å avdekke skilleveggen på venstre side, hver gang – annullerer den og korrigerer den på høyre side – og bruker så midtlinjen for å få kontakt. Slik endres all ondskap til godhet og «dødsengelen» forvandles til en «hellig engel».

Vi må anse egoet som en engel, som en spesiell energi som hever oss til menneskelig nivå. Hele denne adskillelsen var bare nødvendig for å få oss til å oppdage dybden av forbindelsen, forstå den og fornemme den i sin fulle dybde.

Vi skal ikke eksistere passivt i den, som fosteret i livmoren – som hverken vet, eller skjønner noe. Istedet skal vi samarbeide, som de «to store lysene», som likeverdige, som to elskere, gjensidig forbundet til èn helhet. Bare da kan vi virkelig glede hverandre.

Så gjenforeningen til organet som ble amputert fra kroppen, er ikke bare en gjenforening. Det lar dem bli èn helhet, ifølge tiltrekningen og tilbøyeligheten mellom dem. Derfor kalles det «hengivenhet».

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/9/12, «A Speech for the Completion of The Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar |