Spørsmål: Burde man være redd for feil på den spirituelle veien?

Svar: Om en person går bare etter det hans hjerte kaller, nemlig i samsvar med det spirituelle punktet han har i hjertet, uten å tenke på noe «velmenende» råd, da vil han ikke ta feil. La ham ikke lytte til noen, bare gå fremover!

Spørsmål: Finnes det noen feil i det hele tatt på den spirituelle veien?

Svar: Nei. Da vil personen se det. Han kan snu et sted, på en måte, og til og med tilsynelatende gjøre feil, men også dette er en del av livsveien hans. Alle såkalte feil er skrevet inn på den på forhånd. En person lærer av dem.

Spørsmål: Burde han bygge et rammeverk rundt seg som kan beskytte ham? Eller bare gå fremad uansett hva?

Svar: Jeg tror vi burde bare gå fremover. Men jeg legger trykk på at vi snakker om en person som selv har funnet ut at han er interessert i Kabbala. Han tar våre kurs, leser primærkilder og i samsvar med dette velger han hvor det er best for ham, hva som passer best for ham, hva som er nærmest, etc:

Spørsmål: Er det nødvendig for en som går en spirituell vei å si nei til seg selv og dem rundt ham?

Svar: Jeg ville ikke stille meg selv slike spørsmål. Jeg vil bare nå målet. Alt. Derfor avgir jeg ingen løfter på forhånd.

Fra KabTV’s “Kabbalah Express” 7/19/21

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Min nye artikkel i Linkedin “The Engine of History”

Over milliarder av år har universet utviklet seg fra en liten flekk til en diger struktur, større enn noe menneske kan oppfatte. På en bitteliten planet midt i dette svære universet begynte liv å utvikle seg for sånn omtrent fire milliarder år siden. I løpet av årtusener utviklet livet seg stadig, det genererte mineraler, planter og dyr. Tilsynelatende var der ingen grunn til denne prosessen, men det fortsatte å utvikle mer og mer kompliserte skapninger. For bare kort tid siden, i de siste 5 tusen år omtrent ble grunnen til dettemanifestert: Universet utviklet seg i retning av å skape mennesket, som vil utvikle seg til å bli som universets skaper, og dermed fullføre skapelsens sirkel—fra produsent til menneske og tilbake til produsenten, Den Skapende Kraft.

Skapelsens hensikt var først bare kjent av noen få, men disse utviklet måter å forklare det på til mange. Visdommen som disse få hadde lært ble kjent som visdommen om Kabbala. Kabbala betyr å ta imot, fordi den omhandler hvordan man kan ta imot den ultimate kunnskap, kunnskapen til universets Skaper.

Ettersom visdommen utviklet seg, utviklet også menneskeheten seg. Da Abraham kom og utviklet sin visdom, skriver Maimonides i Mishneh Torah, skrev han det i bøker som Boken om skapelsen og andre bøker som ikke lenger finnes i vår tid. Likevel nådde hans lære talløse folk i hans hjemland Babylon, Kanaan, Egypt og andre steder i den nære Østen. Læren var enkel: Vær god og ta vare på andre, da kommer du til å oppdage Skaperkraftens hemmeligheter, eller som Maimonedes skildret det: «Kapitalens Leder.»

Mens Abraham lærte, gikk Babylon gjennom en dyp sosial krise og menneskene der ble arrogante og fremmedgjorte for hverandre. Boken Pirkey de Rabbi Eliezer beskriver Abrahams inntrykk mens han så på dem som bygget Babylons tårn: «Abraham, sønn av Terah, gikk og så dem bygge byen og tårnet.» Han forsøkte å tale til dem om fordelene med å ta vare på andre mot fremmedgjøring «men de avskydde hans ord,» sier boken. Likevel, da «De ønsket å snakke hverandres språk» som før, da de fremdeles var forenet, «kunne de ikke hverandres språk. Hva gjorde de?» spør boken, «Hver tok sitt sverd og bekjempet hverandre til døden. Virkelig,» konkluderer teksten, «halve verden døde der ved sverdet.»

Historien om Israels folk i Egypt forteller senere om Moses` kamp for å forene Israels folk, redde dem fra Egypt og lære dem Abrahams visdom. Som Abraham var det ikke Moses` hensikt å holde denne visdommen bare for Israel. Han ville at hele verden skulle dra nytte av den. I sin kommentar til Toraen, skriver den store Ramchal: «Moses ønsket å komme til verdens fullending den gangen. Det er grunnen til at han tok den blandede mengde, for han tenkte at det således ville bli verdens fullending….Men han lyktes ikke for all korrupsjon som viste seg på veien.»

Andre historiske hendelser fulgte hovedpunktene i Kabbala. Boken Zohar ble skrevet kort etter ødeleggelsen av Det andre Tempel, da det jødiske folk begynte sitt to tusen år lange eksil, og Kristendommen bare var i sin begynnelse. En lang historie med forfølgelse og undertrykkelse var i ferd med å begynne, Romerrikets fall nærmet seg sammen med den Hellenistiske kultur som gjorde slutt på det jødiske herredømme i Israels land.

I mer enn tusen år, var boken Zohar skjult. Mot slutten av det 13. århundre kom den til syne igjen, og en ny era hadde begynt. Middelalderen kom til ende. Da en ung kabbalist ved navn Isaac Luria kom til Safed, i det nordlige Israel, midt i det 16. århundre, begynte han å lære Kabbala som ingen annen hadde gjort før ham. Rundt samme tid spredte nye idèer seg gjennom Europa: Renessansen vant frem, og Martin Luthers Reformasjon utfordret den katolske kirkes autoritet.

Isaac Lurias, kjent som ARI, lære forble i halvmørke i flere århundrer og svært få visste om den. Det var først i det 20.århundre at visdommen om Kabbala ble mer tilgjengelig. I 1940 og 50 årene forklarte en kabbalist ved navn Yehuda Ashlag i detalj ARIs lære i sin forståelige 6-binds verk «Studiet av de ti Sefirot» samt boken Zohar i hans Sulam (Stige) -kommentar.  Ashlag, kjent som Baal HaSulam arbeidet på sine kommentarer under skjebnesvangre år for menneskeheten. I Ashlags tid kjempet tre hovedideologier om verdensdominans: Kapitalismen, Kommunismen og Nazismen. Resultatet av denne kampen ble andre verdenskrig med grufulle konsekvenser.

Baal HaSulams lære, med all sin relative tydelighet, sammenlignet med hans forgjengere, ble fremdeles ikke så vidt og bredt kjent som han hadde ønsket. Som han sa, generasjonen var ikke klar for den.

Nå er den det. Vi er første generasjon som begynner å tilpasse prinsippene som Abraham hadde lært og som Moses ønsket å spre verden om. I vår generasjon blir Visdommen om Kabbala—visdommen som omhandler hvordan verden ble til, hvordan den virker, og hvordan vi kan bli lik Den Skapende Kraft—gjort kjent i hele verden, alle er velkomne. Hvem som helst kan lese bøkene, følge timene, praktisere metoden sammen med andre, og oppnå det som denne visdommen gjør mulig.

Historiens motor, som har drevet alle prosesser siden tidenes morgen, er nå åpen for alle, som et program med åpen kode som alle kan komme og lære. Tekstene er oversatt til tusenvis av språk, timene er tilgjengelige online og gratis, og nysgjerrige mennesker fra hele verden kommer sammen omkring Abrahams prinsipper: Vær god og ta vare på andre, og du vil oppdage Skaperkraftens hemmeligheter, eller som Maimonedes skildret det: «Kapitalens Leder.»

Kategori: Nye publikasjoner | Legg til kommentar →

New Life 1314 – Emotional Balance In The Family
Dr. Michael Laitman i samtale med  Oren Levi og Yael Leshed-Harel

I en emosjonelt balansert familie vet familiens medlemmer hvordan de skal omgås med hverandre og hvordan de skal hjelpe hverandre. Den emosjonelle balansen hos hvert individ i en familie er avhengig av familien som helhet.

Barn som vokser opp i omgivelser der det er godt samhold, vet hvordan de skal forholde seg riktig til andre, de er behagelige å leve med og invaderer ikke andres område.

Et barn kan få en familie til å miste balansen og uroe den generelle atmosfæren. Foreldre skulle da vise at de ikke er imponert over et barns ekstreme oppførsel. De burde vise et eksempel for barnet på en holdning de har til andre ved å beholde sin egen emosjonelle balanse.

Foreldrenes hensikt er å vise at det går en grense for enhver emosjon eller ethvert forhold.

Fra KabTV’s “New Life 1314 – Emotional Balance In The Family” 8/18/21

Kategori: Barn, Nytt Liv | Legg til kommentar →

Kommentar: Mottoet for de olympiske leker «Raskere, høyere, sterkere» ble introdusert i 1894.

Nå har den internasjonale Olympiske Komité lagt til følgende: «Raskere, høyere, sterkere — sammen!»

Mitt svar: Dette er bra. Erkjennelsen av det onde har allerede begynt.

Dette antyder at vendingen «sammen» teoretisk er på vei.. Folk er klar over hva som er det viktigste i disse lekene og hvorfor vi vil ha dem som ethvert annet arrangement for menneskeheten.

Vi kan konkurrere og tenke på hvordan vi kan slå andre, men bare slik at vennskap vinner til slutt.

Jeg tror at dette manifesterer seg i folk utfra maktesløshet og ikke utfra at de bestemmer seg for å komme nærmere hverandre. Likevel kommer det til syne.

Spørsmål: Hvordan ville de Olympiske leker se ut om dette «sammen» var gjennomsyret av hjertekrefter?

Svar: Nei, dette er umulig å tenke seg. Du foreslår at folk ikke skulle konkurrere for å vinne, men for å overvinne seg selv!

Spørsmål: Kan man bruke de Olympiske leker til å overvinne seg selv?

Svar: Om de Olympiske leker var basert på de samme prinsippene som i det gamle Hellas – om kriger stoppet — absolutt alt! Ingenting skjedde! Bare fredelige konkurranser, og i realiteten var der praktisk talt ingen konkurranse. Der var bare demonstrasjon av hva et menneske er i stand til når han overgår naturen, sin egen psykologiske, fysiske natur, og samtidig også kommer over sin egoistiske natur, enda mer på et indre plan.

Spørsmål: Tror du det var det de hadde der, bare litt?

Svar: I det minste noen antydninger av bevegelse mot hverandre.

Kommentar: Og nå, på bakgrunn av kriger, vanskeligheter, jordskjelv, nederlag i forsøk på å hjelpe hverandre…

Mitt svar: «Og nå» er slik fordi menneskene blir presset av alle slags politiske, økonomiske fordeler og så videre.

Kommentar: Det vil si, om man siktet mot å vinne over seg selv…

Mitt svar: Slik at vi alle sammen reiser oss sammen. Kan du tenke deg hvilke høyder disse lekene ville ha da? Vi forbereder oss på å demonstrere våre menneskelige muligheter for hele verden for å løfte oss over oss selv ved åndelig kraft. Toppidrettsutøvere kunne vært store kabbalister. Jeg tror de tar noen skritt mot dette. Ellers ville ikke dette ha eksistert.

Spørsmål: Er vi for å legge «sammen» til mottoet for de Olympiske leker?

 Svar: Ja, vi er alltid for «Sammen.»

Fra KabTV’s “News with Dr. Michael Laitman” 7/22/21

Kategori: Nyheter | Legg til kommentar →

Spørsmål: «Utfra dine handlinger skal vi kjenne deg,» dette er et av prinsippene for å studere verden brukt i Kabbala. Skaperkraften eller naturen påvirker oss til stadighet. Hvordan kan jeg undersøke og bestemme nøyaktig hvordan skaperkraften påvirker meg og hvordan jeg reagerer riktig på den.

Svar: For dette trenger vi virkelig å være utforskere, og ikke stoppe halv-veis. Når vi studerer verden, utforsker vi den ved hjelp av våre materielle sanser: syn, hørsel. smak, lukt og berøring. Utenom dette har vi ingen andre muligheter for å erfare våre omgivelser, oss selv medregnet.

Men er disse sansene tilstrekkelige til å gi oss all informasjon om hvor vi er, hvem vi er og hvordan vi kan forandre oss for å forstå klart hvem vi er og hvor vi er? Det stilles stadig spørsmål om dette, men problemet er at vi bare har disse sansene.

Vi forstår bare at vi ikke opplever det hele, vi vet ikke alt, vi er begrenset i vår forståelse av verden, og vi forstår også oss selv mangelfullt. Forskjellige vitenskaper, teorier og metoder prøver på en måte å forklare dette for oss, prøver å fylle ut vårt ufullstendige verdensbilde. Med dette er ikke nok, det passer oss dårlig.

Dessverre er dette måten menneskeheten lever på og slutter raske konklusjoner for i dag og i morgen. Naturligvis gjør vi hele tiden feil, og disse feilene er svært bitre og koster oss dyrt. Derfor beveger vi oss fra lidelse til lidelse. Og om vi på noen måte unngår dem, om bare litt, så forstår vi at dette er foreløpig. For hvert år som går, gjør vi flere feil, hva skal vi gjøre med det? Dette er den verden vi lever i, vi har ingen annen.

Kabbala sier at vi må forandre oss selv. Og da, i stedet for de fem sansene vi har, vil vi bli i stand til å få et sanseorgan i tillegg, et som gjør det mulig å føle det som er utenfor oss. Ikke i oss, men utenfor oss.

Dette er en helt annen tilnærming. Vi føler ikke det som er utenfor oss. Alle våre sanser er bygget på å ta opp noe fra utsiden. I det vi sanser det, vekker det en individuell, subjektiv idé om hva det er som påvirker oss på denne måten.

Når vi studerer Kabbala, prøver vi å komme ut av oss selv, og dette klarer vi om vi utvikler et sanseorgan som ikke er innstilt på å ta opp den ytre verdens innflytelse på meg, men å føle at verden sånn den er uten at jeg liksom har forstyrret den. Når denne muligheten til å komme ut av meg selv øker, begynner jeg å forstå at jeg har å gjøre med en eneste kraft som kalles Skaperen eller også naturen, den kraften er det som bestemmer alt dette i meg.

Når jeg begynner å befinne meg i Skaperen, forstår jeg at jeg ikke trenger noe annet. Å komme ut av seg selv er anledningen til å erfare det virkelige universet, og dette gir meg absolutt alt som trengs for å eksistere korrekt.

Fra KabTV’s “Spiritual States” 7/2/21

Kategori: Spiritualitet | Legg til kommentar →

Min nye artikkel på Linkedin “Controlling the World’s ‘Oxygen Flow¨

Tenk hvordan du ville føle om en liten nasjon kontrollerte klodens vanntilførsel. Om den stenger kranen, slutter vannet å renne over hele verden og alt tørker opp og dør. Om den åpner den, kan alle hydrere seg. Tenk nå hvordan du ville føle om den nasjonen ikke bare kontrollerte verdens vanntilførsel, men verdens oksygentilførsel. Om den stenger kranen blir alle kvalt, om den åpner den, kan verden puste. I tider da den nasjonen stengte kranen, ville du tenke godt om den? Ville du elske menneskene der eller ville du hate dem og prøve å bli kvitt dem på en eller annen måte?

Om vi ser på verden gjennom våre vises øyne, fra de dager da Toraen ble til, de som levde for omtrent 35 århundrer siden, i profetenes dager, kongene, da boken Stråleglansens bok, Zohar ble skrevet, Mishnah og Talmud og alle de mange vise som har skrevet utallige bøker om Israels folk og deres posisjon i verden, da ville vi finne en felles ting: Vi er den lille nasjonen. Når vi åpner kranen kan verden puste, drikke, og leve enkelt og fredelig. Når vi stenger kranen får verden pustevansker, tørker opp og hater oss for det.

Vi gjør det ikke med vilje, så klart. Vi tenker ikke på verden, vi tenker på oss selv. Faktisk tenker vi bare på oss selv, og det er nettopp problemet. Vi er så konsentrert på oss selv at vi ikke står ut med hverandre, og vi stenger kranen som skulle la brorskap og vennskap strømme gjennom verden.

Med andre ord, vår uenighet, vårt innbyrdes hat, sprer hat gjennom hele verden. Det speiles i menneskers forhold til hverandre, og når de beskylder oss for sine egnes feil. Vi føler kanskje ikke at vi er årsaken til deres sammenstøt, men de gjør det. Når de beskylder oss for å være ansvarlige for alle kriger, som skuespiller og filmskaper Mel Gibson en gang utbrøt: «De ikke bare lufter ut sitt sinne, de mener det svært dypt.» Til og med når de ikke sier det, tenker de det. Slik har det vært for det jødiske folk i mer enn tretti århundrer, og det forandrer seg ikke.

Vårt eneste håp om å mildne verdens vrede mot oss er å gjøre det de venter seg: Ta ansvar for verdens kriger, skape fred oss imellom og la dette brorskapet, som vi ikke har vært i stand til å danne i de siste to tusen år, la sitt lys skinne gjennom verden og gjøre den hel.

Vi har gitt verden mange tallrike gaver. Det er ikke et område der vi ikke utmerker oss. Vi er verdensledende i vitenskap, kultur, økonomi, kunst og litteratur, og i alle områder av medmenneskelig engasjement. Fremdeles hater verden oss. Det eneste de ikke hater oss for er mottoet vi førte frem for verden: «Elsk din neste som deg selv.» Om verden har noen klage mot oss med hensyn til dette, så er det at vi ikke virkeliggjør dette mottoet i vårt eget samfunn.

Det jødiske folk dannet en unik nasjon. Fram til dannelsen av vårt folk, og gjennom tiden siden, har det kun vært ett tilfelle av at en folkegruppe tok til seg en bestemt ideologi som styrket dem så sterkt at de ble en ny nasjon. Det var Abrahams ideologi om nåde og kjærlighet til andre, og nasjonen han og hans etterkommere formet var den Israelske nasjon. Abrahams ideologi var ikke bare å forene og elske hverandre, men også å spre den enheten til hele verden. Abraham prøvde til og med å gjøre dette i sitt eget hjemland, Babylon, men han lyktes ikke. Ikke desto mindre blir ansvaret for å virkeliggjøre dette hos hans etterkommere, det jødiske folk.

Slik har det seg at da Moses mottok den jødiske loven,Toraen, der det primære prinsippet er «Elsk din neste som deg selv,» så var det bare etter at nasjonen forenet seg som ett menneske med ett hjerte. Umiddelbart etterpå fikk den nye nasjonen i oppgave å være «et lys for nasjonene»: å spre den nyetablerte enheten over hele verden.

Siden da har alle våre ledere fulgt mottoet om forening og forpliktelsen å spre det. Kong Salomo tenkte at «Hat bringer strid og kjærlighet vil dekke over alle forbrytelser» (Ordspr.10:12). Skriften Zohar erklærte (Aharei Mot) at når vennene, disiplene til Rabbi Shimon Bar Yochai, forener seg etter å ha kommet seg over felles hat, da bringer de fred til verden. Talmud (Yevamot63a) skriver, «Ingen katastrofe kommer til verden som ikke har sin årsak i Israel,» og Midrash (Beresheet Rabbah, 66) slår fast om Israels folk: «I denne nasjonen er verdens fred.» I  Sefat Emet står skrevet: «Sannheten er at alt avhenger av Israels barn. Når de korrigerer seg, følger alle skapninger dem.» Og mens vi reflekterer over verdens smerte, slo Rav Kook fast om vårt folk (Orot HaKodesh-Sannhetens lys) «Siden vi er ødelagt av ubegrunnet hat og verden ble ødelagt med oss, vil vi gjenoppbygges ved ubegrunnet kjærlighet, og verden vil gjenoppbygges med oss.»

Særlig nå, i disse sårbare dager, må vi reise oss over vår uenighet, gjenopplive brorskapet og åpne kranen slik at kjærlighet og enhet kan flyte fritt gjennom hele verden.

Kategori: Israel, Nyheter | Legg til kommentar →

Michael Laitman på Quora “How do you explain natural calamities?“

Først må vi forstå at vi selv ødelegger den økologiske balansen og andre balanser som vi har med naturen.

Vi fremkaller slik ubalanse ved å bruke skadelige teknologier eller ved å gripe inn i naturen med tvang.  Problemet ligger imidlertid nettopp i våre holdninger til hverandre. De er egoistiske og motsatt til den økologiske balansen. Med andre ord forstyrrer vi naturen, som er altruistisk, fordi vi ikke er i balanse med den på vårt menneskelige samhandlings nivå.

Ingen av våre handlinger og anstrengelser vil hjelpe på å minske forskjellige slags teknologisk avfall, forurensning, skitt og andre faktorer som har innflytelse på naturen. Selv om vi stopper all bruk av teknologi og ikke lenger vil fremkalle direkte problemer i naturen – uansett vil vi ikke oppnå balanse med den.

Det er fordi vi forstyrrer balansen på det menneskelige nivå, med våre tanker og vår ødeleggende holdning til hverandre. Våre egoistiske tanker og holdninger til hverandre på det menneskelige nivå overfører ubalanse og ødeleggelse til naturens lavere nivåer.

Dette er grunnen til at naturen behandler oss strengt. Vår egoistiske måte å tenke på, vår holdning og vårt ubegrunnede hat mot hverandre fører til problemer med sykdom, hjelpeløshet, depresjon, misbruk av rusmidler, og det leder også til økologiske katastrofer.

Alt dette er i våre holdninger til hverandre. Ingen tiltak for å bremse ned noen som helst teknologisk utvikling vil hjelpe oss.

Vi vil uansett komme til en global krise, som inneholder økologiske kriser med full kraft.

La oss hermed håpe at vi vil forstå at det er harmonien i holdningene våre oss imellom som må holdes ved like, aksjoner mot forbruk og adferd av noen teknologi som vi bruker hjelper oss ikke. Jo bedre vi forstår og tilpasser dette prinsippet, jo mindre kriser vil vi oppleve i økologiske og andre dimensjoner. Vi vil nå frem til et harmonisk og fredelig liv mye fortere.

Basert på Q&A med Kabbalist Dr. Michael Laitman 9 September 2006. Skrevet/endret av studenter av Kabbalist Dr. Michael Laitman.

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Fysisk ligner mennesker veldig på forskjellige ape-arter. Faktum er at vi er langt mindre i stand til å klare oss enn andre slike arter: Vi er mye svakere, vi beveger oss langsommere, er mer mottagelige for sykdommer og vi er ikke flinke til å klarte i trær. Så hvordan kommer det seg at vi er blitt «Herskere over jorden»? Svaret ligger ikke i våre evner, men i et unikt ønske som menneskene har: Ønsket om å gå ut over denne verden, ønsket om det spirituelle!

Ønsket om det spirituelle får oss til å stille spørsmål som utvikler hjernene våre, som igjen gjør oss smartere enn andre arter som ikke stiller spørsmål om sin tilstand eller sine omgivelser. Men vi spør ikke bare om hvordan vi kan gjøre livet mer behagelig og lettvint, vi spør også, og dette er det viktigste, hva meningen er med livet. Alt vi har utviklet, fra kunst til teknologi, til industri, til vitenskap, til religion og filosofi, alt som gjør oss menneskelige gjelder for søket etter livets hensikt. Dette søket har utviklet oss i den grad at det har gjort oss til skapelsens herre.

Samtidig med at søket etter livets mening har utviklet oss langt forbi ethvert annet dyr, har det også overgitt oss til intens frustrasjon. Det uforklarlige vanvidd som verden ser ut til å gå gjennom i disse tider, skjer på grunn av kravet om å finne et svar på det pinefulle spørsmålet om meningen med livet. I vårt fortvilte søk etter det, ofte med en ubevisst drivkraft, løper vi amok i alle retninger og ødelegger alt på vår vei.

Likevel vil vi gradvis bli klar over at vi kan finne vår mening ikke i oss, men mellom oss. Meningen med livet er å løfte oss til et stadium der vi forstår hvordan alt virker og hvorfor, nemlig at vi forstår tanken bak selve skapelsen. For å oppnå dette trenger vi ikke å studere hver enkelt del for seg, men hvordan alle delene virker sammen for å skape virkeligheten. Med andre ord, om vi forstår hvordan vi henger sammen, vil vi forstå virkeligheten og forstå oss selv. Bare da vil verdens galskap avta.

For å forstå hvordan vi henger sammen med hverandre, trenger vi å bygge opp igjen nettverket som naturen har skapt. Dette er grunnen til at vi har hverandre. Om vi bygger blant oss de samme slags sammenhenger som finnes i resten av virkeligheten, vil vi forstå resten av virkeligheten. Når vi forstår virkeligheten, vil vi realisere oss at den er basert på balanse og harmoni. Hver del bruker bare det den trenger, mens det den gjør utenom hjelper til med å vedlikeholde systemet. I det menneskelige samfunn kan dette bare skje om folk utvikler gjensidig kjærlighet seg imellom. I det tilfelle vil de bare ta det de trenger for seg selv, men enda viktigere, de vil virke helhjertet til samfunnets fordel.

Akkurat som medlemmene i en familie har omsorg for hverandre og hjelper hverandre fordi de elsker hverandre, kan hele menneskeheten bevisst utvikle slike forbindelser, og dermed forstå hele tilværelsen, siden alle deler av virkeligheten er instinktivt omsorgsfulle og hjelper til med å opprettholde hverandre. Siden det som kommer instinktivt til alle skapninger, bare kommer til oss når vi gjør en innsats for det og etter mye refleksjon, vil vi ikke være automatiserte vesener som virker på instinkter, men bevisste mennesker, bevisste om sin hensikt i livet og hvordan de kan oppnå den.

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Spørsmål: I enhver vitenskap foreslår vitenskaperen første en hypotese, og deretter utfører de handlinger og oppdager noe. Hvordan skjer dette i Kabbala? Hvordan kan jeg avdekke at Den Skapende Kraft påvirker meg?

Svar: Jeg er i et eller annet område, under en eller annen ytre innflytelse. Dette er tydelig for meg, men hvordan jeg kan komme i gjensidig kontakt med denne innflytelsen er ikke klart for meg; dette er det jeg gjerne vil vite.

Faktum er at vi prøver å bestemme kreftene som påvirker oss og hvilke reaksjoner de forårsaker i oss med våre fysiske egenskaper. Vi utfører imidlertid dette med vanlige fysiske midler.

Om vi utvikler oss ifølge Kabbalistisk metode, så prøver vi å påvirke kraftfeltet vi befinner oss i for å forstå det, komme i kontakt med det, og bestemme hvilke av mine innflytelser på det som forårsaker bestemte, adekvate reaksjoner fra det på meg. Den gjensidigheten som jeg skaper ved min innflytelse på det området utenfor meg som får i stand en forandring av den virkningen det så har på meg, det er gjenstand for studiet av visdommen om Kabbala.

Kabbala kaller dette området utenfor meg for Skaperen, fordi denne visdommen avdekker at dette er det høyeste og den eneste kraft som skaper og opprettholder alt i seg selv. Den kaller oss mennesker (ikke uanimert, vegetativ eller animert natur) skapte vesener, og inviterer oss til å utvikle en sans for å oppfatte Skaperen, å gå ut over oss selv og begynne å føle og utforske denne kraften. Dette er det visdommen om Kabbala er opptatt av, og som vi kan tilegne oss.

Spørsmål: Ved hjelp av hvilket av Skaperens aksjons-prinsipper, fra hvilken innflytelse av den høye Kraft på meg kan jeg gjenkjenne den?

Svar: Ved hjelp loven om formlikhet. Om jeg kan forandre meg selv, mine reaksjoner, min innflytelse på Skaperen, da vil jeg føle hvordan denne skapende Kraft samtidig påvirker meg. På denne måten er Kabbala ikke annet enn en vitenskap, det er det hele.

Derfor samler jeg tilstrekkelig mange reaksjoner fra denne Kraften på meg ved å forandre meg selv og min innflytelse på området utenfor meg. I historiens løp har jeg allerede noen data. Jeg samler dem, behandler dem, og kan så komme til noen  konklusjoner om hvordan dette området er av natur, om hvordan det oppfører seg, om virkningen det har på meg og hvordan jeg kan virke på det. Dette er hele visdommen.

Fra KabTV’s “Spiritual States” 7/2/21

Kategori: Kabbalastudier, Vitenskap | Legg til kommentar →

Den hellige Ari var mannen som åpnet veien til himmelen for oss. Han viste oss enden av tråden, og om vi griper den kan vi reise oss opp til den Skapende Kraft. Fremdeles har vi ikke nok forståelse og ord til å takke den hellige Ari og verdsette det han har gjort.

Vi trenger bare å tro på de Kabbalistene som satte Aris arbeid så høyt og takke Den Skapende Kraft for å sende oss en slik budbringer som overbragte kunnskap om den høye kraft, om hvordan vi kan komme nærmere den og hvordan vi kan etablere forbindelse med den.

Av arven etter den hellige Ari kan vi motta det reformerende lys, dette er det mest verdifulle i den. Når vi studerer materialet, påvirker det reformerende lys som er gjemt i disse tekstene oss.

Selvsagt avhenger virkningen av vårt ønske og vår intensjon, av vår lengsel etter forbindelse og enhet, og av vårt ønske om å bli likt det høye system som kontrollerer oss. Lyset er aktivt rundt om oss, det omslutter oss, renser oss og bringer oss i nærmere forbindelse.

Derfor er alle Aris tekster hellige. Vi kan se med hvilken ærefrykt Kabbalistene behandlet dem, som om de var en hellig skrift hvor ikke ett eneste ord kunne utelates. Den hellige Aris død ble startpunktet der visdommen om Kabbala begynte å utvikle seg.

Likevel tok det flere hundre år før denne visdommen kom ut og inn i verden takket være hans spirituelle følgere som tok den ut av Aris grav og fra et annet gjemmested, fra en kiste. Som følge av dette ble alle Aris arbeider gjort kjent og tjente som basis for hele den moderne Kabbala.

Dette ligner veldig på historien om Boken Zohar, som også var skjult, og så ble gjort kjent tusen år senere. Det var først på Baal Ha Sulams tid at alle Aris skrifter endelig ble satt sammen og han var i stand til å studere dem, få en dyp forståelse av dem og skrive en kommentar til dem: Studiet av de Ti Sefirot.

Den hellige Aris arbeider er et livsreddende rep sluppet ned til oss fra himmelen. Hele Kabbala er basert på Boken Zohar og på Aris skrifter.

Baal Ha Sulam, «Introduksjon til boken Panim Meirot uMasbirot»:

Det finnes ikke nok ord til å måle hans hellige arbeid til vår fordel. Dørene til tilegnelse var stengt og forseglet, og han kom og åpnet dem for oss…

Du finner en trettiåtte-åring som fikk alle sine forgjengere til å blekne med sin visdom…..

Alle vismenn i generasjoner…har gått bort fra alle bøker og utarbeidelser som kom før ham….de har tilknyttet sitt spirituelle  liv ene og alene til hans Hellige Visdom.

Poenget her er ikke graden av tilknytning, men det faktum at den hellige Aris metode ble bygget opp og forberedte «den ultimate korreksjon».

Derfor symboliserer Ari Messias, sønn av Joseph, det vil si at han gir oss basis for en fullkommen verden. Det er skrevet Joseph var en rettferdig mann, og de rettferdige er verdens grunnvoll. Det er bare takket være Aris lærdom at vi begynner på våre korreksjoner.

Selv om dert var store Kabbalister i fortiden som hadde enda større kunnskap enn Ari, som for eksempel Rabbi Akiva og Rashbi, så visste de ikke hvordan de skulle uttrykke, forklare, formulere, og overbringe metoden på den måten som den hellige Ari gjorde. Dette er ikke avgjort etter hvor stor kabbalisten er, men etter hvordan han korresponderer med sin generasjon. Dette er grunnen til at vi vurderer Aris tekster så høyt, med hjelp av disse kan vi nå den ultimate korreksjon.

Etter oppdagelsene som den hellige Ari og hans etterfølgere gjorde, de som brukte hans metode og tilpasset den til moderne generasjoner, kan enhver nå studere visdommen om Kabbala og bruke den til å finne sin vei til enhet men andre, for å få tilgang til Den Skapende Kraft i denne foreningen. Dette er en stor gave som setter oss i stand til å reise oss fra det animerte stadium til det menneskelige stadium, Adam, «lik» Den Skapende Kraft.

Alt det forferdelige i egoismen, egoistiske ønsker og egenskaper må komme frem i vår Messiasgenerasjon. Men vi kan forstå dem riktig, motstå dem og bevege oss mot korreksjon.

Rav Chaim Vital, Shaar Gilgulim: Min lærer fikk meg og alle venner som var med ham i det selskapet å ta på seg budet om å realisere «Elsk din nabo som deg selv», og å sikte seg inn på å elske alle i Israel som sin egen sjel, for ved dette ville hans bønn sammenfatte hele Israel og stige opp og gjøre en korreksjon på et høyere stadium.

Kjærlighet til andre er fundamentet for vårt arbeid. Gjennom våre studier tiltrekker vi oss det reformerende lys, men vi må forsyne det med materiale til arbeid og korreksjon.

Det har behov for å korrigere samholdet oss imellom, som ble ødelagt av synden ved Kunnskapens tre. Hele systemet som kalles Adam, har gått i stykker. Nå vil vi bruke lyset til å sette alle bitene sammen igjen.

I hver av oss er en knust bit, et minne (Reshimo). Vi er de delene som en gang var sammen i systemet Adam Ha Rishon. I dag må vi komme tilbake til den samme foreningen igjen. For å gjøre dette er vi gitt Den Hellige Aris lærdom. Vi har alt vi trenger, vi må bare samle alt og forene alt sammen og realisere korreksjonen.

Den Hellige Aris lovprisning: En dag, på Sabbat kveld, gikk Ari med sine disipler til Kabbalat Shabbat (seremoni ved Sabbatens begynnelse) slik han pleide. Han sa til vennene: «La oss nå gå til Jerusalem (….) og bygge tempelet og gjøre en ofring til Shabbat, for jeg ser at denne tid er virkelig tiden for forløsning».

Noen av hans venner sa: «Hvordan kan han gå til Jerusalem nå, det er mer enn tretti parsaer dit» (ca 115 km)? Andre sa: Ja vel, vi er villige til å gå med deg, men vi må først gå og si fra til våre hustruer så de ikke uroer seg for oss, etterpå går vi».

Da skrek rabbien ut og sa til vennene: «Hvordan klarte Satans baktalelser å tilbakekalle Israels forløsning? Jeg bekrefter for Himmel og Jord at siden Rabbi Shimon Bar Yochais tid og frem til i dag har der ikke vært en bedre tid for forløsning enn denne.

«Hadde dere innrømmet dette, ville vi hatt Tempelet, og de utstøtte fra Israel ville ha kommet sammen i Jerusalem. Nå har tiden gått og Israel gikk enda en gang i eksil.» Da vennene hørte dette, angret de ppå det de hadde gjort, men det hjalp dem ikke.

Det finnes spesielle tider. La oss håpe at vi får en sånn anledning, og at vi ikke vil gå glipp av vår mulighet.

Før hans død, fortalte den hellige Ari at om de fortjente det, ville han komme og lære dem. Det er svært vanskelig å forstå dette, men alt er allerede til, der er ikke liv og død. Der er bare forandringer mellom stadier, forandring av tilstander.

Derfor begynner den som aksepterer Den hellige Aris metodologi– forbindelse i tiergruppen og likhet med det øvre system ABYA– å gå fremover, integrerer seg praktisk i systemet, mottar lys fra det, og av dette følger at han lærer.

Det handler ikke om å lære og forstå med hodet. Mental tilegnelse kommer mange år senere, etter tilegnelse gjennom følelser. Følelsen kommer først. Som i vår verden begynner vi først å leve i det, så kan vi forklare noen av disse følelsene med fornuftens språk.

Det er det samme i den spirituelle verden. Først må vi trenge inn i følelsene, inn i kjærlighet og forbindelse, og så vil vi bli i stand til å forstå ifølge hvilke formuler disse følelsene virker.

Fra KabTV’s “A Talk At the Meal In Honor Of Ari’s Memorial Day” 8/4/19

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →