Spørsmål: Déjà vu er en tilstand der man tydelig føler at man har sett eller hørt noe et sted før. Hvordan skjer dette?

Svar: Faktum er at når hjernen begynner å sammenligne forskjellige ting forekommer det for en at dette absolutt allerede har skjedd. Man begynner å implementere et bilde inne i et annet og det blir til det man kaller Déjà vu.

På den andre siden finnes det også forutanelse, å se ting på forhånd, når man takket være sitt intellekt eller sansen for å eksistere i naturen føler at en hendelse som denne skulle skje nå. Man begynner å føle andres tanker eller forutse noe som kommer mot en.. Dette er fordi vi er i ett enhetlig natur-system og vi kan anta neste hendelse etter noen innledende tegn.

Det finnes mennesker som har utviklet denne følelsen, for eksempel urmennesker av ulike slag. Natur-sansen ble utviklet sterkt i dem, og de kan forutse hendelser flere år før de skjer. Det finnes individer som kan forutsi hendelser fordi de føler at slike hendelser kommer. Det vil likevel ikke si at de kan forandre noe ved dem.

Kabbalah lar oss mildne hendelser som er i ferd med å skje. De kommer likevel, men i en mildere form. Det kommer an på om vi vil forene oss med hverandre, om vi vil behandle hverandre og vår utvikling med godhet, eller overlate det hele til vår egoisme. Den vil naturligvis forårsake lidelser.

Fra KabTV’s “I Got a Call, What is Déjà Vu?” 5/19/13

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar | Legg til kommentar →

Zohar er gjort kjent først i våre dager fordi vi har passert utviklings-stadiene: det ubesjelede (den mineralske verden), det vegetative (plantenes verden) og det besjelede (dyreverdenen) og vi har kommet frem til det menneskelige nivå (menneske-Adam, fra det Hebraiske ordet «Edomeh», slik som Skaperen.

Derfor føler vi krise, hjelpeløshet, fortvilelse og skuffelse i dag i våre liv.

Det er grunnen til at Zohar er gjort kjent, for at vi kan utføre vår korreksjon, det betyr at vi kan oppnå samme forhold oss imellom som det er i det evige rike, der vi alle er forenet som en stor enhet.

Korreksjon i første stadium er: «Gjør ikke mot andre det som er hatefullt for deg.» Dette er stadiet Hafetz Hezed (en som ikke ønsker noe for seg selv), å vende tilbake av frykt.

Korreksjon I andre stadium er høyere, dette er et stadium der man elsker sin neste som seg selv, å vende tilbake utenfra kjærlighet, for å kunne gi.

Vi må gjøre begge disse korreksjonene, begge er de implementert i forhold mellom mennesker.

For Skaperen blir synlig i våre korrigerte forhold i samme utstrekning som vår kjærlighet og vår evne til å gi til vår neste, eller som det blir sagt: «Fra vår kjærlighet til vår neste til kjærligheten til Den Skapende Kraft.»

Ingen korreksjon kan gjøres om man ikke er implementert i en gruppe av Kabbalister, det vil si, de som ønsker å oppnå den menneskelige grad.

I deres relasjon til andre, bygger de systemet av det uendelige rike, Malchut, og ønsker å føle seg i evighetens lys, Den Skapende Kraft.

Zohar kan gi oss styrke, ønske og indre forståelse for dette.

Derfor burde man prøve å ha til hensikt når man leser Zohar, at vi alle er ett og at et punkt i våre hjerter ønsker spiritualitet, ønsker å bli ett, og utifra disse ønskene bygger vi vårt åndelige organ for å kunne motta det guddommelige nærvær, Shechina, eller evighetens rike (Malchut) og der føler vi den skapende kraft.

Vi må føle oss sammen, som de som skrev Zohar, Rabbi Shimons gruppe, og prøve å imaginere hva denne boken handler om innenfor dette systemet av forhold oss imellom.

Når alt kommer til alt handler alt i Zohar utelukkende om forholdet mellom oss, selv om det blir beskrevet i alle slags former og bilder, tilsynelatende fra vår verden, men egentlig handler alt om vår sjels krefter.

Fra 2. Del av  Daily Kabbalah Lesson 4/21/10, The Book of Zohar “Shemot”

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Noen mennesker liker ikke forandring, men du er nødt til å ta imot forandring om alternativet er katastrofe (Elon Musk).

Mitt svar: Naturligvis, enten til endring eller til katastrofe, det kommer an på om vi vil gjøre noe med det.

Spørsmål: Bør jeg føle at om jeg ikke endrer meg, kommer en katastrofe?

Svar: Ja.

Spørsmål: Hva slags katastrofe står vi foran som krever at jeg endrer meg?

Svar: Jeg tror ikke vi står foran en umiddelbar katastrofe og jeg tror heller ikke at vi trenger å endre oss akkurat nå. Vi lever i en tilstand som ikke er katastrofal. Denne tilstanden krever ikke endring av meg.

Spørsmål: Er det mulig å skape en slik følelse blandt menneskene på kunstig vis av at vi beveger oss mot en katastrofe for å få oss til å endre oss?

Svar: Det er det takket være verdens ledere at vi beveger oss.

Spørsmål: Gjør de på en måte også denne slags arbeid?

Svar: Selvsagt gjør de det. De er Guds engler. De fører oss til klippekanten så vi endelig kan forstå at vi må endre oss. De selv gjør Guds arbeid. De er Skaperens representanter på jorden.

Spørsmål: Er det nødvendig at Skaperen fører oss til denne avgrunnen?

Svar: Ja, slik fullfører vi det som er vår hensikt, og de hjelper oss med det.

Spørsmål: Hva er vår hensikt?

Svar: Anerkjennelse av det onde i menneskets natur. Du skal se at den er absolutt motsetningen til Skaperen, og du vil være så nær Ham som mulig. Da vil du begynne å utvikle deg åndelig og stige opp og utover.

Fra KabTV’s “News with Dr. Michael Laitman” 6/30/22

Kategori: Globalisering, Krise | Legg til kommentar →

Bønn er en henvendelse til Den Skapende Kraft, den kalles å løfte opp MAN, (kvinnelige vann), det vil si mitt brennende ønske fra selvet til Skaperen. Da er det en selvfølge at en slik bønn vil bli hørt og besvart.

Bønn er en persons genuine anmodning til Skaperen, Han venter på den og svarer. Bønn er en persons forening med sin Skaper.

Ikke tro at bønn er naturlig bare for mennesker. Det stille, den vegetative og den besjelede natur er i konstant bønn i sin eksistens. Deres bønn er i midlertid fra først av en del av naturen fordi man vet på forhånd hva en stein, en plante eller et dyr ønsker. Derfor trenger ikke deres ønske noen særskilt uttalelse, den skjer automatisk.

Men et menneske må arbeide på sin bønn, for han har fått sin frie vilje. I den utstrekning en person organiserer sin bønn etter det Skaperen vil gi ham, i den utstrekning vil han lykkes med å etablere et gjensidig forhold til Skaperen: «Jeg er til for min Elskede, og min Elskede er til for meg.»

Skaperen forbereder et svar til mennesket på forhånd og vekker ham dermed til bønn. Personen må prøve å finne med hvilken bønn han skal be for å gi Skaperen anledning til å svare og hjelpe ham. Slik er det et gjensidig forhold mellom dem i form av: «Jeg er til for min Elskede, og min Elskede er til for meg.»

I samme øyeblikk som vi spør, hjelper Skaperen oss allerede, selv tidligere, når Han vekker oss for at vi skal vende oss til Ham, da hjelper Han allerede med dette, som det er sagt: «Bare kall på meg, og jeg vil svare.»

Fra første del av Daily Kabbalah Lesson 9/14/22, “Purifying the Heart”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen | Legg til kommentar →

Nyheter fra Stanford Business:

«Et globalt perspektiv på sammenhengen mellom lykke, inntekt og mening»

«Rike mennesker er kanskje de lykkeligste, men en ny studie viser til at man ikke kan kjøpe sansen for en hensikt for penger.»

«Mennesker tror lykke er som så: De er enten lykkelig eller ikke,» sier Jennifer Aaker. Selvsagt er dette ikke enkelt. Ny forskning utført av Aaker og hennes kollegaer utfordrer ikke bare antakelsen at lykke er tosidig, men mener dessuten at sammenhengen mellom lykke og vår sans for en hensikt kan endres som en følge av vår finansielle situasjon.»

«Dette er særlig interessant fordi forskning har vist at når mennesker blir rikere, opplever de større lykke,» forklarer Aaker, professor i marketing ved Standford Graduate School of Business. Hun har nylig studert inngående lykke, mening og penger. «Denne forskningen fremsetter at gledens natur også skifter basert på inntekt.»

«I en publisert studie….sier Aaker og hennes medforfattere at mening er en sterkere prediktor for glede for mennesker med lav inntekt enn for dem med større finansielle resurser. Med andre ord er kanskje folk med mer penger lykkeligere, mens mennesker med lav inntekt anser at lykke er knyttet til en følelse av mening – troen på at deres liv har en mening, verdi og retning.»

Kommentar: Penger viser seg å kjøpe en person og slukke ut hans søken etter meningen med livet.

Mitt svar: De virker hemmende.

Spørsmål: Det er altså mulig at vi vil falle for pengene på tross av det faktum at vi har funnet en opphøyet mening med livet?

Svar: Penger begynner å påvirke deg: Gjør dette, gjør hint og slik er du fanget.

Kommentar: Forklar for oss systemet, denne mekanismen. Jeg har funnet mening med livet og det er jeg glad for. Så viser det seg plutselig at krefter kommer inn som kalles penger, handel, politikk, da, plutselig…

Mitt svar: Det er evnen til å skape ved hjelp av politikk, penger, makt eller annet. Du begynner å delta i det og det oppsluker deg. Det bare skjer.

Spørsmål: Også i vårt tilfelle er det mange spørsmål her. Folk kan bli helt oppslukt av politikk eller forretninger og kan forsvinne helt i dette. Vi så dem brenne for et mål, men dessverre….

Hvorfor skjer dette? Vi mener at Skaperen leder mennesker til å søke meningen med livet, de finner denne meningen, men hvorfor blir de deretter tatt bort fra den?

Svar: Han tar dem bort fordi denne personen skal forstå enda en gang, ved å gå gjennom ønsker, lidelser, mål, anledninger, for så å gjøre et valg en gang til.

Spørsmål: Betyr det at dette mennesket må gjøre en ny runde og at det er uvisst om han eller hun vil komme tilbake til dette livet, eller til et annet? Gjør Skaperen dette med en intensjon?

Svar: Selvsagt, ja. Vel, hva gjør du? Det blir bedre neste gang.

Spørsmål: Hva er det som blir renset ut på denne måten? Hva må man ordne opp i løpet av denne perioden?

Svar: Beslutningen om å finne en mening og ikke selge denne meningen for penger, posisjon eller for noe.

Spørsmål: Man kan altså bli holdt tilbake når man sier til seg selv: «Hva er det du gjør?!» Er det mulig å endre meningen med livet på denne måten?

Svar: Det kommer an på tilstanden man er i nå, men faktisk ikke egentlig.

Spørsmål: Basert på din egen erfaring, tror du noe hadde kunnet kjøpe deg da du kom varm og brennende til din lærer?

Svar: Ingen ting.

Spørsmål: Er dette på grunn av alle tidligere lidelser som du har gjennomgått?

Svar: Dette er punktet i hjertet som bare krever en eneste ting – meningen med livet. Det kan ikke akseptere denne meningen som noe i en regjerings-struktur, i formue, i et hus på Hawaii eller noen annet.

Ingenting av dette holder fordi et menneske er skapt slik, ikke fordi han er så stor, viktig eller spesiell. Det er bare sånn.

Kommentar: Ditt svar var uventet da du snakket om en anledning til å skape. En person har denne tanken om å skape noe.

Mitt svar: Ja, det handler om kreativitet! Selvsagt kan jeg reise verden rundt, kjøpe og selge, selv bryr jeg meg ikke om penger, jeg er interessert i prosessen.

Spørsmål: Hva med politikere?

Svar: Særlig også politikere.

Spørsmål: Om vi sier at du kan skape i en liten målestokk. Kan vi det?

Svar: I vårt tilfelle er alt satt i sammenheng fordi vi sprer en metode for korreksjon for verden. Det viser seg at uten dette kan verden ikke se hvor den ruller hen. Vi forbereder en metode for god utvikling for verden.

Spørsmål: Den rette tilnærmelsen skulle altså være en virkelig og høy form for kreativitet?

Svar: Ja, og den høyeste kreativitet hvor du bare forbereder en metode for verden.

Fra KabTV’s “News with Dr. Michael Laitman” 7/7/22

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Spørsmål: Hvorfor er natten den mest produktive tiden for mental aktivitet? I prinsipp har Kabbalister alltid studert om natten, da var konsentrasjonen av tanker mye klarere.

Svar: For det første er det psykologisk betinget fordi en persom føler at på den tiden har han ingenting annet som skal gjøres og han kan konsentrere seg om arbeidet mens alle andre sover.

For det andre er ikke mange stimulerende senter aktivert i ham på den tiden, derfor kan han lettere konsentrere seg om en ting.

For det tredje, om vi snakker om spirituelt arbeid, da er dette tiden da man virkelig forener seg med sin spirituelle rot, fra rot til gren og fra gren til rot. På denne tiden vil nye ønsker skapes i en, og i dem vil man oppnå ferdigheter.

Slikt arbeid begynner fra midnatt og utover. Derfor oppmuntrer Kabbalah folk til å stå opp klokken tolv om natten og begynne å studere. Klokken tolv om natten, midnatt, er ikke halve natten, men en betinget natt. Om du deler hele natten fra solen går ned til det første daggry inn i tolv deler, vil den sjette, den sentrale timen bli midnatt.

Natten kan være førti minutter, femti minutter eller en time og tjue minutter. Vi bruker teknologiske klokker, mens overalt i naturen er det ingen slike klokker, bare sol og måne-klokker. Derfor er timene relative.

Vår kropp virker på samme måten som den indre relative klokken. Menneskekroppen virker helt annerledes når man sover om vinteren enn om sommeren. Det er tatt høyde for dette i Kabbalah. Det vil si at natt og midnatt er rent astronomiske verdier og ikke mekaniske etter klokken, som jo tikker uansett når og hvor.

Kommentar: Det er likevel forskjellige tidssoner.

Mitt svar: Mennesket er forbundet med naturen, det er en integral del av den og kan ikke skilles fra den.

De ulike tidssonene er virkelig forskjellige, og derfor er det et problem når man egentlig bør studere. Vi mener det er best å likevel studere sammen. Dette er det aller viktigste.

Baal HaSulam skriver at felles studium, samlet tiltrekning og felles handling er viktigere enn alle andre parametre.

Fra KabTV’s “I Got a Call. Everything Happens at Night” 3/5/13

Kategori: Kabbalastudier, Spørsmål og svar | Legg til kommentar →

Min nye artikkel på Linkedin “Why We Do Not Remember the Moment of Birth”

Mennesker er emosjonelle vesener. Følelsene styrer oss, bestemmer våre tanker, våre avgjørelser i livet og våre bedømminger. Hva vi enn gjør, gjør vi det for å føle oss bra og unngå å føle oss dårlige. Følelser er så sentrale for vårt vesen at de til og med bestemmer vårt minne.  Hvordan har det seg da at vi ikke husker det mest kritiske øyeblikket i livet, fødselsøyeblikket? Faktisk husker vi ikke heller de årene som formet oss, vårt første og andre år. Grunnen er at de fysiske sansene utvikler seg raskt i de første leveårene, men vår emosjonelle verden, vårt «selv»henger etter, og før vi har et distinkt selv med sine egne følelser kopler vi ikke følelser til hendelser. Derfor husker vi dem ikke, i det minste ikke mer enn bare bilder.

Også senere i livet, når vi er fire eller fem år gamle, mange av oss har minner fra den alderen, er minnene vage og ufullstendige, som om de er «immature» eller «Primitive» former for minner.

«Virkelige» minner begynner når vi utvikler et psyke, et selv som gjenkjenner seg selv som et selvstendig vesen. Først når vi opplever oss selv som atskilte vesener, med våre egne tanker og følelser, og vi kommuniserer med andre som selvstendige individer kommuniserer med andre selvstendige individer, da endrer vi oss fra å være små dyr med potensiale for å bli mennesker til virkelige mennesker.

Forvandlingen reflekterer seg i måten barn omgås med hverandre på, og blir fullt utviklet med utviklingen av hormonell tiltrekning, i tidlig voksen alder.

Denne utviklingen, som er unik for mennesket, peker mot grunnen til at vi er til. Det er ikke meningen at vi skal forbli som dyr, det er meningen at vi skal stille spørsmål om vår verden, om grunnen til vår eksistens, og hvorfor vi eksisterer i den. Vi er ment til å spørre og forstå hensikten med våre liv bortenfor det fysiske nivå. Først når våre emosjoner er fullt utviklet kan vi begynne å utforske slike spørsmål for alvor. For meg kom det øyeblikket med spørsmålet: «Hva kommer etterpå?» Jeg kunne spørre meg selv: «Hva kommer etter skolen, universitetet og…?» Jeg visste ikke svaret. Derfor ville jeg ikke lære, jeg ble apatisk. Det var en forferdelig følelse, en følelse av tomhet, av å være nødt til å gjøre noe meningsløst.

Ikke alle blir plaget  med slike spørsmål. Noen mennesker går gjennom livet og søker rikdom og prestisje, de er fornøyde med det. Meningen med det hele plager dem ikke.

Likevel kan meningen med livet bare åpenbares for dem som spør etter det. I forskjellig grad kommer spørsmålet til alle, men bare de som plages av det kan finne svaret.

Svaret er at vi er født og lever bare for å utvikle en sjel. Sjelen er ikke noe som er inne i oss, men mellom oss. Sjelen er et spesielt forhold mellom mennesker. Vi kan utvikle det bare om vi føler at våre eksisterende forhold der vi søker konstant konsum og absorbering ikke tilfredsstiller oss. Når vi begynner å søke gjensidighet, oppdager vi en helt annen grad av eksistens som ikke kan oppdages av dem som lar seg lede bare av egen interesse.

Folk som utvikler sjelen begynner å se nettverket som forbinder alle ting, og hvordan alt påvirkes av alt annet. Disse forholdene er sjelen, og det er meningen med vår eksistens at vi skal oppdage dem. Alle andre vesener fungerer instinktivt i dette nettverket, bare mennesker kan komme til forståelse denne tilværelsens matrix og operere i den som bevisste vesener. Å utvikle den bevisstheten er meningen med våre liv.

https://laitman.com/2022/08/why-we-do-not-remember-the-moment-of-birth-linkedin/#gsc.tab=0

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Naturen er ute av balanse. Uante fenomener kommer til syne i verden. Giftig regn faller over hele verden, forferdelig tørke kommer over oss og det mest interessante er at det ikke finnes noen forklaring til dette. Det bare skjer, uten grunn.

Derfor må vi forstå at grunnen finnes i oss, i folk! Det er vi som er ute av balanse, og derfor får vi den urørlige, den vegetative og den besjelede natur til å komme ut av balanse.

La oss håpe at denne ubalansen ikke vil resultere i en ny verdenskrig og at vi vil være i stand til å få denne prosessen i riktig retning, mot korreksjon. Tross alt kan vi ikke klandre noen her, andre enn oss selv, menneskeheten. Vi kan si at noen nasjoner kan klandres mer enn andre nasjoner, men vi er alle ute av balanse og forårsaker ubalanse i hele menneskeheten og i hele naturen.

Det viktigste er at vi alle forstår hvor denne ubalansen kommer fra. Faktum er at den naturlige utviklings-prosessen fører oss mot tettere forening med hverandre. Alle ser vi hvor sammenkoblet verden er i ferd med å bli, hvordan bånd mellom land og nasjoner blir sterkere, ikke bare når det gjelder industri og handel, vi kommer også nærmere hverandre på det indre området.

Samtidig er denne sammenkoblingen ikke riktig. Handel og industrielle bånd er ikke til vår fordel fordi de er kommet til med egoistiske intensjoner, utifra et ønske om å tjene penger på hverandre. Derfor hjelper ikke disse båndene verden til å bli mer forenet, men åpenbarer bare vår mangel på foreningen enda tydeligere.

Dette forstår vi likevel ikke. Tilsynelatende leder handel med hele verden oss til enighet mellom hverandre, men det øker bare opplevelsen av separasjon.

Vi må forstå at vi trenger en genuin forening og fremfor alt en opplevelse i vår tanke og følelse at vi er uavhengige av hverandre. Ingen i verden ville ikke være fri til  å skape gode relasjoner til alle verdens beboere. Hele vår fremtid er avhengig av hvor godt vi forstår at bare gode relasjoner kan gjøre alt i livet vårt bedre, ingenting  annet.

Det kraftigste våpenet er et menneskes ønske, fordi det kan løfte oss opp til Skaperen. Om vi ønsker gode relasjoner og harmoni, å forene oss i ansvarlighet for hverandre, da er det klart at alt ville bli bedre i verden.

Alle skulle føle seg sammenbundet med alle andre, vi skulle forstå at vi er alle sammen i en menneskehet, et ønske og en sjel som søker sin opprinnelse. Da kommer alt i balanse og harmoni og vi vil ikke mangle noe.

Alle ville føle seg som en uadskillelig del av hele verden. Menneskeheten er allerede klar for dette. Selv folk i de fjerneste deler av planeten er klar for å føle og akseptere denne tanken om universell avhengighet av hverandre. Naturens tunge slag som vi nå føler mot oss selv er nok til at vi forstår hvor avhengige vi er av den, og at bare naturen kan hjelpe oss.

Naturen har måter å påvirke en person på, gjennom magen, barn, alt som er kjært for ham. På denne måten kan man fort komme til bevissthet om at man må være koplet til andre for å kunne hjelpe seg selv og dem man er glad i.

Fra første del av den daglige Kabbalah-timen 8.18.2022 Herrens veier er rette.

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

I de senere år er nye teknologier blitt utviklet som gjør det mulig å forlenge menneskeliv til nye grenser som man tidligere bare anså for å være fantasi. Men er det virkelig noe poeng i å utvide livet til 200 år?

For tusen år siden levde folk i tjue år og det ble ansett som normalt. I dag forventer man seg en livslengde på bortimot 100 år, og dette blir ansett som normalt. Spørsmålet er hvordan man så fyller dette livet så det ikke bare fylles av turer til legen.

Først og fremst må vi finne ut hvilke fordeler dette gir menneskeheten, så det ikke bare handler om å forlenge livet. Når alt kommer til alt ser vi at om man øker antall år man lever så endrer ikke dette synet på livet. I løpet av flere århundrer har forventet livslengde økt mange ganger, men egentlig har det ikke forandret noen ting. Egoismen forandrer seg ikke. Spørsmålet er hva man skal leve for – for menneskehetens beste eller for deg selv? Hva lever man for, og er det verdt å forlenge et slikt liv?

Om vi trengte dette lange livet, skaffet til veie med moderne teknologi og kunstige organtransplantasjoner, da hadde vi fått det av naturen.

I hvor mange år er det verdt å leve? I like mange år som man kan være til nytte for  seg selv og andre. Om meningen med ens liv er å finne hensikten med sin eksistens, å avdekke den øvre kraft, og dermed å løfte seg til den høyeste grad av menneskelig funksjon, da er det virkelig møyen verd å forlenge livet. Uten en overordnet hensikt, hvorfor skal man da forlenge livet når mennesket bare vil lide halve tiden av medisinering og operasjoner og aldri vil forlate legekontoret?

La oss først og fremst forsøke å bruke de årene vi har fått tildelt riktig, til å finne ut hva vi lever for. Klarer vi det, må vi fortelle andre om det. Det finnes ikke noe større man kan oppnå i livet enn å finne årsaken til det, livets hensikt og hjelpe andre med å oppnå det samme.

Hensikten med livet er å forstå formelen for det, og som en følge av det bli perfekte i våre handlinger og rettferdiggjøre og føye oss helt inn under skaperkraften, Skaperen, og menneskeheten. Egentlig betyr dette at man ikke forbanner Skaperen og er solidær med alt som er skapt. Da forstår man skapelsen, det som skjer i den, ditt liv i den, hvordan den omfavner deg og hvordan den virker.

Enighet med all skapning avdekker all vår sensitivitet, og vi begynner å føle direkte som om vi var hudløse. Å oppnå skapelsens kjerne, å begripe Skaperen og å tilegne seg skapelsens rot og hensikt betyr å oppleve alle skapninger derikte, som om du finnes inne i denne ene kraften helt umiddelbart.

Alt dette oppnår vi med kjærlighet til alle skapninger, fordi når vi kommer til følelsen av Skaperen, da føler vi at vi hører sammen med alt som er skapt.

From KabTV’s “Conversation with Journalists” 8/9/22

Kategori: Uncathegorized | Legg til kommentar →

Medium publiserte min nye artikkel “The Ultimate Pleasure”

Vitenskapen har oppdaget at når en maur blir eksponert for hete mens den er aktiv sammen med andre maur oppfører seg som om den ikke merker det. Den fortsetter med alle de andre maurene og kjenner ingenting, den endrer kurs bare når de andre maurene gjør det. Det samme skjer i mange fugleflokker, som for eksempel stær, og også i mange fiskestimer. De følger ikke hverandre, men beveger seg som om de var en organisme bestående av utallige eksemplarer. Jeg vet ikke om de gjør dette ved hjelp av frigjøring av hormoner eller noe annet, men resultatet er at de er helt synkronisert med hverandre.

Mennesker kan ikke føle på denne måten. Vi er nektet evnen til å gå fullstendig opp i samfunnet, vi føler alltid vår individualitet. Vi prioriterer også individet over samfunnet. Derfor kan vi ikke forene oss med kollektivet slik stær og fiskestimer kan.

Siden vi ikke er i stand til å sanse det kollektive sinn, kan vi ikke forstå eller oppfatte den kollektive realitet. Det er som om vi lever i en verden der vi ikke kan se lenger enn vår egen nese. Samtidig vinner vi uendelig mye på å utvikle denne sansen, nettopp fordi vi ikke er født med en kollektiv persepsjon. Vi oppnår ikke bare det kollektive sinn, men også tanken bak utviklingen av den, vi oppdager forskjellen mellom å ha denne kollektive sansen og ikke ha den, samt måten å hjelpe andre til også å oppnå denne bevisstheten.

Når vi ser at en slik tilstand av kollektiv bevissthet eksisterer, ønske vi å oppnå den. Dette motiverer oss til å vurdere denne bevisstheten høyere enn vår medfødte selvsentrering. Nå vår motivasjon vokser, forstår vi at vi er i stand til å oppnå denne tilstanden bare når vi foretrekker den fremfor vår selviskhet.

Først når vi er i den tilstanden kan vi oppdage en helt ny slags glede, den ultimate glede. I denne gleden strever vi etter å føle ikke oss selv, men vår kollektive eksistens, vår enhet. Dette er ikke å slukke sitt selv, men å legg til et nytt selv som består av og tilhører ethvert vesen i vår virkelighet. Vårt originale selv eksisterer fremdeles, og et nytt er lagt til.

Når vi oppnår denne kollektive bevisstheten, forstår vi den sanne betydningen av kjærlighet og hvorfor alle lengter etter den. I denne kjærligheten føler vi vårt adskilte selv, og samtidig alles anstrengelse for å overvinne seg selv og forene seg med andre i kjærlighet.

Faktisk forandrer egoet seg i den tilstanden og det får en ny rolle, nemlig å skille mellom en tilstand av hat og adskillelse og en tilstand av kjærlighet og samhold. Jo større ens ego er, jo større glede av kjærlighet, fordi et større ego krever større kjærlighet for å komme over det.

Etter denne prosessen føler man egoets absolutte selviskhet, og samtidig også den absolutte kjærlighet som er i den kollektive bevissthet. Det som fisk og fugl føler instinktivt, det kan vi bare føle når vi utvikler kjærlighet til alt i  skaperverket. Denne ultimate kjærlighet fører til den ultimate glede. Den største glede som vi alle lengter etter å føle er ikke å være elsket helt og fullt, men å føle hel og full kjærlighet til andre. Når vi opplever det, ser vi at alt er absolutt kjærlighet.

Kategori: Kjærlighet, Nye publikasjoner | Legg til kommentar →