Planlagte uhell i arbeidet
Rabash, «Hva er forbudet mot å velsigne et tomt bord i arbeidet»: Et menneske må tro at alle nedturene man gjennomgår er fordi hver nedtur øker et menneskes behov for hjelp av skaperen, siden et behov kalles en beholder, siden det er denne beholderen skaperen fyller med lys… et menneske må tro at skaperen vet hvor stor beholderen må være ifølge ens behov og ønske og når skaperen ser at beholderen kan slutte seg til lyset, fyller han den umiddelbart så mye han kan. Og man bør ikke la seg påvirke av nedturene, men heller si: «Guds hjelp kommer umiddelbart,» og tro at hver nedtur kan være nok til at man blir en beholder og at skaperen umiddelbart kan oppfylle ønsket…
Alle forstyrrelsene er ikke hindringer, men faktisk «hjelp mot». Ethvert problem bør ses som skaperens kall der han ønsker å føre mennesket nærmere seg ved å fremkalle følelsen av avstand.
Da kan du heve deg over følelsen av mangel, over forstyrrelsen og aspirere for hengivenhet, for giverkraft. Etter flere slike tilfeller bygger du opp nok styrke til å bli fyllt med lyset av skaperens avdekkelse.
På den andre siden, dersom du konstant arbeider slik, er det arbeid i «venstrelinjen». Du arbeider bare over mangelen din og det er ikke ønskelig. Du må kun arbeide slik når du kommer i denne konflikten, men du må ikke bare lete etter mangel, det er kun når du ikke har noe valg. Så lenge slike «uhell» ikke skjer, må du arbeide i høyrelinjen og hele tiden aspirere for helhet.
Helhet er når du ikke føler mangel i noe og konstant befinner deg i en tilstand av Hafetz Hesed, i absolutt giverglede. Det er skaperen som påfører deg slike uhell i arbeidet, følelsen av mangel i ulike ønsker.
Det er slik arbeidet vårt er: Du tar alltid et skritt forover med høyrefoten, til skaperen tvinger deg til å ta et tilbakeskritt med venstrefoten og slik oppnår du endelig et helt ønske. Samme øyeblikk du oppnår en hel beholder, vil du umiddelbart oppdage lyset i den.
Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 10/3/13