Da jeg kom til Rabash, pleide han å skrive noen små interessante notater til seg selv. Han trodde ikke det fantes noen å levere dem til. En menneskelig tilstand som dette er vanskelig å forklare. Han lot ikke studentene sin skrive ned noe som helst.

Så snart jeg begynte å skrive ned noe, sluttet han å snakke. Da sa jeg: «Jeg er student, om jeg ikke skriver, hører jeg ikke. Det må gå fra øre til penn.» Jeg overtalte ham på denne måten.

Vi forklarte for ham at de studerte på denne måten på universitetet: Professoren snakker fra talerstolen, og du sitter og tar notater, for der er tusenvis av bøker, men du trenger nøyaktig det han sier. Da gikk Rabash motvillig med på det.

Langsomt overbeviste jeg ham om at vi trengte en lydopptaker. Det var et like stort problem som den gradvise endringen fra det å være i eksil til å komme til en tilstand av åpenbaring.

Jeg så hvor vanskelig det var for ham å krysse dette Rubicon. Å slippe tilstanden av eksil, når du sitter der i et hjørne alene og studerer Zohar og Kabbalah, og så begynner du å komme ut. Det var vanskelig for ham!

Jeg begynte å lage tegninger, båndopptak, og skreven referater. Gradvis begynte materialet å samles opp, og jeg var absolutt sikker på at jeg ikke gjorde det for meg selv.

Riktignok er det slik at når man utvikler seg, trenger man ikke dette. Ve ser aldri på gammelt materiale. Vi trenger det som kommer, det som hører fremtiden til.

Likevel vil du se hvor mye som åpenbarer seg i fortidens materiale om du ser på det. Men livet er arrangert på en slik måte at hver dag skulle være ny, selv om du kan ta mye med deg fra i går. Slik formes begynnelsen og slutten på veien vi går.

Fra KabTV’s “Secrets of the Eternal Book” 2/12/10

Kategori: Uncathegorized |