Det tar lang tid før en finner ut nøyaktig hva ens arbeide består av. Man begynner å studere fordi man leter etter meningen med livet, etter en egoistisk tilfredsstillelse. Den innledende intensjonen varer lenge, til man begynner å høre at det er absolutt forbudt, med betydningen «umulig» å tilfredsstille disse egoistiske ønskene. Så hva gjør man?

De sier at den eneste måten å oppnå nytelse er når man er lik skaperen. Ønsker du å glede deg? Lær av ham hvordan du kan nyte giveregenskapen. Det er ikke en påvirkningskraft slik du forestiller deg den. Det er ikke å gi for å oppnå personlig egoistisk tilfredsstillelse. Virkelig giveregenskap gleder skaperen. Dette er det eneste du kan nyte.

Med andre ord finnes det her en dobbel uenighet. Vi må endre både ønskene og intensjonene – stedet der nytelsen fornemmes. Når noen kommer fram til disse nye ønskene, som man ikke forstår i det hele tatt, blir man møtt med: Her er du, gled deg. Det er fullstendig ulikt hvordan en nå i ens egoistiske forfatning forestiller seg det. Man må forandre oppfattelsen av det flere ganger.

Når man gjennomgår dette, kan man bare holde fast ved gruppen, omgivelsen. For hver gang man rykker litt forover, føler man seg bare enda mer som et lite barn. Man føler seg mer forvirret og at man mister mer krefter. Det er så ulikt de ordinære måtene man oppnår framgang – der man får mer, forstår mer og føler mer. Her føler man at man ikke takler en slik «framgang», som synes å gå i motsatt retning.

Man forstår ikke hvordan det er mulig å arbeide og føle en voksende tomhet og mangel på forståelse, simpelthen døden, en tilstand av hjelpesløshet uten noe lys i enden av tunellen; mørkt som i graven, Rødehavet (endens hav – Yam Sof på hebraisk). Kan alt det kalles framgang?

Man føler seg helt fortapt. Men om man på trass av alt dette fortsetter, vil man begynne å innse at uten å gjennomgå disse forfatningene er det umulig å nå de virkelige ønskene – som er å motta for å kunne gi. Ingenting er igjen av den tidligere tilstanden, ikke følelsen, ikke forståelsen, ikke den tidligere tilnærmelsen, ikke intensjonen eller målet for ordinær framgang. Alt synes så fullstendig nytt og annerledes enn det man tidligere har erfart, at det bare er umulig å se det fra lang avstand.

Det eneste som hjelper her er å støtte vedkommede, å innlemme en i aktiviteter, studier, gruppearbeid og disseminasjon, så han gradvis utvikler seg og vokser – som et barn som leker og samtidig vokser. Da vil han gradvis, skritt for skritt, rykke framover mot en tilstand der han kan bære den spirituelle ideen.

Han begynner å innse at det finnes mange spirituelle og mystiske metoder i denne verden. Men her har han funnet en metode som fører fram til en ny virkelighet ved at man endrer sin oppfattelse. Og bare da vil han forstå hva det var som skjedde med ham.

Det er umulig å forklare dette til alle og enhver. Derfor sies det: «Tusen mennesker går inn i et rom, men bare èn kommer ut igjen for å undervise». For når et menneskes sjel er rede til å oppnå sannheten – koste hva det koste vil – mister han ikke kursen.

Er man virkelig rede for det, kan omgivelsen hjelpe en å komme raskt gjennom disse fasene – og å oppnå sannhetens virkelighet i dette livet!

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/12, Writings of Rabash

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar |