Jeg får styrke til å oppnå spiritualitet fra omgivelsene, og dette er en unik kraft. Vi kommer til læren om kabbala med et ønske om spiritualitet, men dette er et egoistisk ønske om å oppnå både dette og de framtidige virkelighetene.

Dette enorme ønsket presser mennesket framover. Om han har til hensikt å knytte seg til vennene sine, må han utslette seg selv og øke betydningen av vennene. Slik løfter han sin holdning til vennene opp til et minimumsnivå. Han utsletter seg selv, ønsker å oppnå samhørighet og å anerkjenne vennene som det viktigste som finnes.

Dette er en veldig ubehagelig og frastøtende anstrengelse, men man har ikke noe valg. Om vi gjør dette vil vi kunne ta imot betydningen av målet fra vennene, og få styrken til å løfte oss. Denne styrken er spirituell. For å kunne vende meg mot min venn, utslettet jeg tross alt meg selv og økte hans verdi. Siden jeg forholdt meg til han i henhold til den spirituelle loven, betydningen av vennen, fikk jeg styrke fra han for å kunne løfte meg til tross for at han er akkurat som meg.

Selv om jeg handler av fortvilelse siden jeg ønsker å oppnå den spirituelle virkeligheten på en egoistisk måte, får jeg den samme kraften fra min venn, som løfter meg over meg selv. Ved å handle på denne måten ovenfor vennene mine, oppnår jeg den riktige tilnærmingen til spiritualitet. Vennene legger kanskje ikke merke til det, og er heller ikke klar over hva som gir meg spirituell kraft. Jeg tilegner meg den ved å utføre en egoistisk handling, og utsletter meg selv i forhold til den til tross for bitterheten.

Det er veldig vanskelig, men jeg klarer å overkomme meg selv, og jeg får krefter til å utvikle meg videre fra vennene mine. Dette er hovedinnholdet i vår arbeid, og dette er hovedmålet for den kommende kongressen.

Fra leksjon på Samholdsdagen 31/10/10

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold |