Mennesket har fra naturens side kun mulighet for å ta vurderinger ut i fra sitt eget egoistiske ønske. Hvor det enn måtte lede han, hva det enn gir verdi i hans øyne, så vurderer han kun hva som er viktig for hans eget ego. Det er slik et menneske utvikler seg.

Utvikling gjennom ordrene til ønske om å ta imot utføres på en skala fra ”bittert til søtt”. Uten å være klar over det, vil mennesket alltid vende seg dit egoismen får utfolde seg. Han fullfører interne ordrer fra egoismen ubevisst, og han er ikke klar over hvor de kommer fra. Det er slik vi lever livene våre, uten fri vilje, der vi lar oss styre av interne behov fra våre egoistiske Reshimot (informasjonsgener).

Om mennesket blir gitt en mulighet til å opprette en kontakt med skaperen og begynne å benytte seg av en annen form for analyse, ved hjelp av skalaen fra ”sant til falskt”, så må han umiddelbart legge til rette for at han selv har støtte for denne analyseformen for at han skal kunne iverksette den.

Støtten er omgivelsene. Uten dem vil mennesket forbli i opplevelser fra ”bittert til søtt” for evig tid, og vil garantert fortsette å velge det søte foran det bitre i ulike former og i henhold til hans egos utviklingsnivå. Han vil alltid ha en illusjon om at han utvikler seg, selv om han i virkeligheten gang på gang velger en finere form for det søte.

Dersom mennesket virkelig ønsker å utvikle seg og bli mer uavhengig, kan han kun gjøre dette om han motsetter seg ”bittert eller søtt”-følelsene med en ”sant eller falskt”-analyse. Denne analysen må utføres i henhold til de eksterne kriteriene som ligger utenfor hans egoisme, som kun omgivelsene kan gi han.

I slike tilfeller er alt nå avhengig av lykketreff. Hører mennesket hva uavhengigheten som han har en mulighet til å skape og ta i bruk krever? Om han gjør det, i det minste på et lavt nivå, legger han seg under læreren, de kabbalistiske bøkene og gruppen (omgivelsene).

Han begynner å utføre dette i praksis, og forstår dermed at hans utvikling kun er avhengig av at han er bevisst på hvor viktig det er at han løfter sitt syn på viktigheten av sine omgivelser så høyt som mulig i forhold til det søte i hans egoistiske ønsker.

Dette er naturen i vårt arbeid. Klarer mennesket å ta i bruk kraften som finnes i våre studier: bønn, fullstendige analyser og akseptere synet på de riktige omgivelsene? Dette er tross alt ikke noe eksternt, ikke bare ansiktene til vennene. Han skaper et internt bilde på omgivelsene, og er villig til å bøye seg for dem. I kraft av omgivelsene, tar mennesket imot en bevissthet om skaperens mektighet.

Opprinnelig var det kun to: mennesket og skaperen. Nå begynner han å forstå dette prinsippet. Om omgivelsene (mulighetene) er like viktige for han som målet (skaperen) er, vil han begynne å jobbe med dette verktøyet på riktig måte.

Menneskets jobb er å sette like stor pris på omgivelsene som han verdsetter skaperen. Dette krever konstant arbeid. Om mennesket verdsetter omgivelsene kun fordi det gir han oppnåelse av skaperen, vil han utvikle seg tilsvarende.

På grunn av dette kan han sette seg selv på en prøve. Hva er det som motiverer han? Er det interne behov, slik som følelser av ”bittert eller søtt” eller verdier som han har tatt opp i seg fra omgivelsene, som for eksempel ”sant eller falskt”? ”Sant” er skaperens mektighet. Det er dette mennesket jobber mot: den helhetlige kjærlighets- og giverkraften som han ønsker å knytte seg til helt til man når punktet der man smelter sammen til én.

Derfor må meningen til omgivelsene være bestemt og stabil slik at de kan presse hver eneste venn til å tenke på målet (oppnåelse av skaperens mektighet) og verktøyene (oppnåelsen av gruppens mektighet). Om omgivelsene tenker på det og gjør denne analysen obligatorisk for alle vennene til enhver tid, vil dette gi god støtte til alle.

Her begynner den gjensidige garantien, og mennesket får en sjanse til å oppnå avdekkingen av skaperen.

Fra første del av Morgenleksjonen 14/02/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid |