Spørsmål: Mange venner utførte store anstrengelser i forkant av Moskva- kongressen. Målets viktighet var høyt prioritert. Hva var det vi manglet? Hva bør vi nå som gruppe realisere på det nye nivået?

Svar: Du sier med andre ord at kongressen ikke var vellykket fordi vi ikke oppnådde den givende egenskapen i oss selv. Vi kan likevel ikke oppnå alt dette på én gang. Det er umulig. Et barn kan ikke hoppe over et par år av sin oppvekst.

Utviklingen er bygget opp gjennom sekvenser, en steg-for-steg-prosess. Om du ikke har avdekket et bestemt Reshimo (informasjonsminne), kan du heller ikke begynne å avdekke det neste. Du har simpelthen ikke de riktige verktøyene i sinnet og følelsene dine for å kunne utvikle deg videre.

Vi har gjort en kjempejobb; vi utviklet oss når det gjelder vår oppfatning på en kraftfull og intens måte. Nå, etter kongressen, vil vi gå gjennom prosessen der vi realiserer dette – kanskje ikke på en helt behagelig måte, men det er nødvendig.

I praksis tilsvarer det arbeidet som en slik kongress påfører deg et halvt års intensive studier. Hvor mange mennesker som deltok under denne kongressen studerer vanligvis så intensivt? Vi ”drev” dem og de som var med oss rundt omkring over hele verden minimum seks måneder fremover i prosessen. Slike samlinger er veldig effektive, og selv ønsker jeg å organisere dem så ofte som mulig. Jeg er klar for å gi alt jeg har for dette.

Etter kongressen kommer naturligvis fasen for iverksettelse: ”Hva har vi oppnådd?” Her må mennesket fortsette å analysere hele metoden med hjelp av artikler og studier. Han må revurdere det hele på nytt.

Etter konvensjonen begynner mange mennesker å analysere kabbalas metode på et generelt plan: ”Hva er meningen med dette? Hvorfor? Hvordan? Er dette riktig eller ikke? Er dette et eventyr eller er det en virkelig metode som gjør at jeg endrer meg i samsvar med naturen?” Dette er veldig nyttige, nødvendige og avgjørende prosesser som vil oppstå i oss alle.

Kabbala gjør deg til et menneske. Ikke til en robot, en ”delvis troende” eller et slags mystisk vesen, men til en forsker. Om du utforsker deg selv, vil du oppfatte virkeligheten og skaperen fordi alt dette finnes inni deg. Hele prosessen er basert på selvinnsikt fordi mennesket i dag bare eksisterer, og ikke noe mer.

Hver og én av oss har følelsen av sitt ”jeg” og sin egen verden. Nå føler jeg deg, hallen hvor vi befinner oss, planeten, universet, og alt dette skjer inni meg: Dette bildet har blitt skapt inni meg. Hvordan kan det forandres? Hvordan kan det forskes på? Er det virkelig slik alt henger sammen, eller blir denne virkeligheten presentert for oss som overjordisk, forbigående og i endring? Jeg oppfatter alt gjennom endringer i mine egne egenskaper.

Det er derfor det er umulig å hoppe over utviklingsstadier. Jeg må selv forme dem inni meg. Jeg må være min egen dommer, etterforsker og analytiker. Jeg må bli skaperen av meg selv. Kabbala utvikler behovet for å forstå absolutt alt i deg, hvem og hva du er, og hvordan du ut i fra deg selv kan skape en helt perfekt form som blir kalt ”Skaperen”.

Dette er et langvarig og hardt arbeid, men det er likevel ment for hvert eneste menneske. Tro ikke at noen som bor i jungelen ikke vil være i stand til å utføre slikt arbeid. Han vil også bli en del av dette fordi han vil få et Kli, et ønske, som han deler med andre, i tillegg til felles tanker og følelser. Det han mangler, vil han få fra andre.

Om vi ikke hadde utviklet oss under påvirkning av omgivelsene våre, ville vi forblitt som små ”dyr.” Det er nettopp omgivelsene våre som utvikler oss, og gir oss våre manglende egenskaper, ønsker og intensjoner. Det finnes ikke et menneske i hele verden som ikke har hele menneskeheten som sine omgivelser. Alle kan oppnå nivået til hver og én av oss, uansett hvor primitiv han måtte være.

Hele selvinnsiktsprosessen og det å skape den høyeste egenskapen inni seg selv bør utvikle seg på denne måten, steg for steg. På den ene siden er denne prosessen individuell fordi mennesket løfter seg selv, og på den andre siden er det tilsynelatende en gruppeprosess. I virkeligheten er det verken gruppen eller menneskeheten, men kun din nærmeste del som egoismen din avviser og som du oppfatter som fremmed.

Når du arbeider med deg selv og gradvis ønsker å bringe denne delen nærmere deg, akseptere den som din, jobber du imot din medfødte egoisme. Du snur den om til en samhørighetskraft istedenfor den avvisende kraften til den tilsynelatende ”eksterne” parten, menneskeheten.

Fra Morgenleksjonen i Moskva 16/06/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar |