Om man levde helt alene, realiserte bare seg selv og ingenting mer eller mindre enn seg selv, det vil si at vår egoisme ikke gjorde noe forsøk på å være som andre og finne ut nye oppgaver for seg selv som er helt fremmede, da ville man være fornøyd og alt ville være enkelt for oss. Hele problemet er å kunne føle andres ønsker, som jeg tar opp i meg fra dem med hjelp fra ønsket om å være som dem og ønske om berømmelse og makt. Disse ønskene blir helt mine.

På denne måten går vi fremover i utvikling! Fra det faktum at jeg ønsker det andre ønsker har jeg fremgang i min utvikling. Jeg vil plutselig det samme for meg selv. Disse ønskene er gitt meg for at jeg skal kunne føle andre og forbinde meg med dem, oppfylle deres ønsker og ha glede av det, ikke ta opp deres ønsker for min egen del og så oppfylle dem. Om det er bare for min egen del, vil jeg aldri ha glede av det og aldri føle tilfredshet.

Når vi tar andres ønsker og begynner å oppfylle dem for vår egen skyld, da begynner vi å grave oss selv ned i undergrunnen. 

Gjør jeg det omvendt, oppfyller disse ønskene ikke for min egen skyld, men for de andre, i den formen de har, i stedet for dem, da blir jeg evig lykkelig! Da vil jeg forbinde meg med alle. Dette er grunnen til at misunnelse, sjalusi, respekt, ære og alt annet er gitt meg. Jeg kan føle andres egenskaper på grunn av dette og oppfylle de egenskapene i dem. Ser du hvor enkelt alt egentlig er?

Likevel gjør vi det motsatte. Dette motsatte betyr å ta opp andres egenskaper (Misunnelse, sjalusi) i oss selv. «Hva har de og ikke jeg, hvorfor ikke?» Dette er et rent uttrykk for egoisme. Det snur oss om i motsatt retning fra skapelsens mål.

Fra KabTV’s “I Got a Call. How to Use Other People?” 12/22/12

Kategori: Egoisme |