Spørsmål: Hva er «sannhet og tro»?

Svar: Sannhet er rettferdig belønning og straff, der jeg arbeider og mottar det jeg har gjort meg fortjent til.

Vi ser imidlertid at livet ikke alltid fungerer etter dette prinsippet. Et menneske som arbeider mer enn alle andre, får nødvendigvis ikke mer enn dem. Om det hadde vært slik, ville verden vært forholdsvis ukomplisert.

Men for å dra oss ut av den egoistiske likefremheten, legger skaperen andre ting til og forvirrer oss stort. Dermed ser vi at en rettferdig og sann beregning ikke alltid skjer – og det er plass for tro, det vil si håp om hell og lykke eller en slags øvre bistand som eksisterer hinsides ens forståelse.

Tro ødelegger prinsippet om rettferdig sannhet. Derfor blir mennesker så forvirret i denne verden og går rundt med et håp om at et under, en velsignelse, eller en mirakuløs kur skal dukke opp. Den samme forvirringen eksisterer også på den spirituelle veien: På den ene siden avhenger alt av hvor mye man anstrenger seg, mens på den andre siden er alt avhengig av hell.

Man bør arbeide for å sveise sammen disse to prinsippene til ett. Det står skrevet: «Gjennom Isak skal din etterkommer få sitt navn, men du må ofre ham». Det vil si at du på den ene siden kommer til å oppleve at han gir deg «barnebarn» – alle de nye etterfølgerne helt til korreksjonens slutt – mens han på den andre siden må utslettes. Hvordan er dette mulig?

Vi ser det ikke nå, men dette utgjør det aller første prinsippet som Abraham, i følge denne historien, måtte godta for å tre inn i den spirituelle virkeligheten. Man korrigerer synet på en slik måte at man for første gang er i stand til å knytte sammen to motsetninger til én.

Det vil si at han løftet seg til det første nivået og mestret et spirituelt prinsipp der to motsetninger smelter sammen til en helhet. Slik får han innsikt i hvordan han kan arbeide med fornuft – og tro over fornuft – på samme tid; med hat, syndene som dekkes av kjærlighet.

Dersom man begynner å fatte dette prinsippet og tar det med i beregningen i sitt arbeid, selv om man ennå ikke forstår det, unngår man hindringene som skyver en tilbake i utviklingen. Man føler at disse hindringene spesielt er til for ens framgang – og ser at alle motsigelsene er en mulighet for å rykke oppover. Og slik løftes man.

Som en motsetning blir det sagt: «Et menneskes stolthet skal bli hans fall». Aksepterer man ikke denne tilstanden og er uvillig til å knytte to motsetninger sammen til én, blir dette til en uoverkommelig hindring. Da mister man sporet og forlater stien.

Derfor er det viktig å lede seg selv i riktig retning: direkte mot uendelighetens virkelighet – og innse at forskjellen mellom denne virkeligheten og den neste ligger i vår evne til å sveise sammen to poler til én. Det gir oss en retning, noe å sikte mot.

Prinsippet uttrykkes på ulike måter: «Israel, Toraen og skaperen er én», oppturer og nedturer som må bli til en helhet; gruppen og jeg bør arbeide slik at jeg investerer i den når jeg opplever en opptur og får tilbake fra dem når nedturen kommer – slik at gruppen fungerer som «korreksjon» for den elektriske strømmen min.

Hovedkonklusjonen fra dette når det gjelder denne virkeligheten, er at vi ikke må ødelegge en eneste egenskap – hverken i oss selv eller i verden. Vi må føre dem alle til korreksjon og knytte dem sammen til én helhet – heve oss over dem ved å forene oss med skaperen.

Vi vil ikke klare å skape et godt liv og et rettferdig samfunn i vår virkelighet om vi ikke knytter oss sammen som likeverdige. Det vil si at alle må arbeide for samfunnets beste i den grad man er i stand til det, og at man vil motta i henhold til sine behov.

Men vi kan bare oppnå denne tilstanden dersom vår lengsel er å forenes med skaperen. Det vil si for kjærligheten og giveregenskapens skyld, som forener våre motsatte egenskaper til én uendelig og perfekt eksistens.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 23/8/11, Shamati #43

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid |