Spørsmål: Hvordan kan jeg være sikker på at jeg utvikler meg på riktig måte gjennom kabbalastudiene hvert eneste sekund, og slik forsikre meg om at jeg ikke kommer bort fra veien?

Svar: Hvert sekund må jeg velge mellom egoismen eller punktet i hjertet, som om jeg befinner meg på en vektskål. Hver eneste gang må jeg vippe vektskålen mot punktet i hjertet og samhold. Det finnes ingen andre handlinger bortsett fra samhold.

Vanligvis ønsker vi å studere og utføre ulike handlinger. Ved å gjøre dette fjerner vi oss ubevisst fra samholdet. Jeg opplevde dette selv, og det tok lang tid før jeg begynte å forstå dette.

Jeg elsket å studere, organisere materialet og strukturere det i et metodisk system. Bare fantasien satte grenser for hva jeg gjorde, bortsett fra at jeg ikke jobbet med samholdet. Jo fortere vi begynner å føle at det å knytte oss sammen er vår plikt og at vi blir vant til å forholde oss til denne måten å se ting på, jo raskere vil denne vanen bli en del av vår tillærte natur.

Vi må hele tiden øve oss på å ha et ønske om å føle den indre virkeligheten til våre venner, deres streben mot målet og skaperen. Om mitt mål er inni dem, vil jeg ikke lenger legge merke til hvordan de ser ut på utsiden.

Slik er det tross alt også i våre familier, der vi ikke legger spesielt godt merke til ansiktene til våre kjære. Vi føler deres sjel, karakter og humør. Samtidig må jeg hele tiden prøve å føle mine venners ønsker som er rettet mot det samme målet som jeg streber mot. Det er dette ønsket jeg ønsker å knytte meg til.

Det har liten betydning hvordan vennene ser ut eller hva som er deres personligheter. Jeg bryr meg kun om én ting: Hva streber de mot? Dette er vanskeligst for menn, og det er nettopp her hovedvekten av deres arbeid ligger. Det er lettere for kvinner å snu dette synet siden de legger mindre vekt på ytre kvaliteter.

Fra leksjon 2, WE-kongressen 2/4/011

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar |