Vårt ønske begynner å oppnå den riktige formen. Vi ønsker å knytte oss sammen, å avdekke et dytt mot samhold innenfor hvert eneste menneske til tross for egoismen. Dette er veldig viktig. Til tross for min egoisme utfører jeg anstrengelser internt for å jobbe mot å komme nærmere vennene, å holde dem sammen i et tett samhold akkurat som mennesker som er nær meg i ånden og målet.

Det viktigste nå er at jeg er i stand til å stole på dem: Om vi er knyttet sammen, vil de forsikre seg om at jeg ikke glemmer hvilken retning vi beveger oss mot og vi vil bare bli sterkere i vårt felles grunnfeste.

Jeg streber mot å knytte meg sammen med vennene, og jeg håper at denne streben vil gjøre meg i stand til å ta imot et ukuelig ønske om samhold fra dem. Det er dette vi alle trenger. Fra begynnelsen til slutten på korreksjonene er dette det eneste som kreves fra oss.

Det er derfor det står skrevet at det å ha kjærlighet for ens neste som for seg selv er konklusjonen og den oppsummerende regelen for hele Toraen. Det finnes ikke noe annet enn det, og vi må anstrenge oss slik at veien går i den retningen. Det har ingen ting å si hvor mye vi misliker dette. Om vi ønsker å fullføre skapelsesprogrammet gjennom et scenario der vi øker hastigheten på utviklingen, da er det bare én mulighet: å begynne fra den motsatte, den mest hatefulle og motbydelige tilstanden, og derifra ta steg for steg mot kjærlighet for vår neste.

Fra første del av Morgenleksjonen 21/04/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Samhold, Toraen |