Spørsmål: Vi ser vekslende perioder med ødeleggelse og skapning i jordens utvikling. Kan vi ser det som en analogi til utviklingen av menneskeheten?

Svar: Det virker som om naturen bare ødelegger hva den skaper. Faktisk er det en del av den evolusjonære prosessen der hver ny fase krever at man overkommer den tidligere tilstanden og bygge en ny fase over den.

Angående en mulig analogi til menneskehetens historie, alt dreier seg om essensen av utviklingen av ett eneste ego, vårt ønske om å motta, som er ut av balanse med den som skjenker.

Forvirringen stammer fra det faktum at mottakerønsket er delt i to deler:

– På den ene siden, lengter jeg etter å motta direkte til fordel for meg selv;

– På den annen side, er jeg villig til å gi noe til noen siden jeg vet at jeg vil dra nytte av det. Selv om jeg bare har gode følelser om min godhet, er det en klar belønning siden jeg ellers ville være tom for drivstoff til å gi.

Derfor drives jeg stadig kun av mottakerkraften. Uansett hva jeg gjør, gjør jeg alt for min egen skyld. Ingen makter å gi noe uten å beregne sin egen fordel. Selv en mor tar seg av barnet sitt fordi hun ville føle smerte hvis noe skulle skje med det. Hvis du fjerner smerten, ville bekymringen forsvinne.

I utgangspunktet er vi ingenting annet enn systemer av tanker og utfall. Mitt system ville aldri si seg enig i å gjøre ett eneste gram innsats hvis det ikke ser noen fortjeneste, respons, eller følelse i retur. Hele vår natur er ordnet på dette egoistisk viset, og det vet kun hvordan man beregner ting til sin egen fordel.

Derfor er all vår vennlighet, uansett hvor oppriktig den måtte være, en løgn. Vi kan ikke gi rent og betingelsesløst. Bare en person som er gal eller psykisk syk kan gjøre noe uten å beregne sin personlige fortjeneste.

Så, hvordan kan vi oppnå kraften til å gi for å balansere vårt vesen? Det er dette vi må finne ut av.

I alle tilfeller ligger denne kraften i naturen, den ligger på vårt skjulte plan, og det er nå vi foretar oppstigningen fra dyrets nivå til det menneskelige plan. Et menneske er allerede et skapt vesen som omfatter de to kreftene.

I mellomtiden bruker vi utviklingskraften av det menneskelige plan utelukkende på negativ måte, og ikke den positive som vi burde ha opprettet over det negative.

Dermed gjennomgår vi forferdelige tilstander langs en veldig vanskelig vei før vi bestemmer oss for at veien er dårlig, og at vi må fullføre den og balansere den med en god kraft.

Vi befinner oss faktisk på denne grensen, i overgangen fra vår negative utvikling til den positive fullførelsen.
[148003]
Fra KabTV er «A New Life» 3/2/14

Kategori: Uncathegorized |