Nå for tiden kan ikke gruppen lengre være en lukket ènhet inni seg selv; den kan ikke la være å føre metoden utover til massene. Det ville ikke lengre kunne betegnes som en gruppe – og ville ikke være læren om kabbala.

Isolasjon er ikke et alternativ, vi ville bare ikke overleve. Verden krever, tvert imot, mer og mer fra oss.

Nå begynner den å skjønne hva en god fremtid avhenger av og hvordan man kan reddes fra krisen, eller gjøre den litt mildere. Ennå er de søkende, men det er allerede klart at man er avhengig av en ny retning hvis mennesket skal kunne avansere – og den ligger ikke i vitenskap eller teknologi.

Det viktigste er menneskers indre virkelighet og den gjensidige forbindelsen mellom dem. Etter hvert som menneskeheten skjønner det, oppdager den hvor hjelpeløs den er.

Vi har det på samme måte. Vi investerer mye arbeid i den spirituelle metoden og ser ingen resultat. I mellomtiden har vi ikke noe annet valg. Vi må forandre oss selv.

Eksterne eksperter skjønner også det, men her viser spørsmålet seg; «Hvordan kan vi gjøre det?» Selv vi har store vanskeligheter med å akseptere ideen om at lyset som endrer er den eneste løsningen.

Enkelte ganger kan det gå ti år før et menneske innser at det er nøyaktig dette lyset vi må plassere på førsteplass. Min innsats må rettes mot det for å vekke lyset – og det vil utføre oppdraget.

Verden befinner seg virkelig i en lignende situasjon i dag, der mange er søkende. De søker etter metoder som muliggjør et individs forandring. Til slutt vil de innse at det kun skjer gjennom helhetlig undervisning som vi,  Arvut-bevegelsen (Gjensidig Ansvar) anbefaler.

Verden vil oppdage dette. De har ikke noe annet valg. Og da kommer verden til å trenge oss. I mellomtiden må vi spre denne kunnskapen og dette systemet til folk så mye som mulig, så det blir lettere for dem å øke tidshastigheten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 23/4/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Samfunn, Spørsmål og svar, Verden |