Når man har funnet de riktige omgivelsene, er mennesket forberedt på å legge seg under dem og akseptere alt han blir fortalt. Først opplever han alt dette som stort og mektig: læreren, studiene og vennene.

Etter en stund begynner han på en måte å bli vant til dette. Han blir gitt en mulighet til å ta del i omgivelsene, og da opplever han en nedtur: ”Alt er fint. Jeg har mitt eget selskap, akkurat som før. Jeg har funnet min plass.”

Ved gjøre dette ekskluderer mennesket seg selv, og faller ned. På grunn av sin dumhet og stolthet forstår han ikke at han nå blir gitt en mulighet til å komme nærmere, å lovprise omgivelsene i egne øyne. Han må løfte dem enda høyere enn i begynnelsen.

Mennesket ser på verden gjennom et materielt prisme. Nå kjenner han vennene allerede, og de virker ikke så store som tidligere da han følte seg som en ydmyk gjest blant dem. Studiemateriellet blir mer forståelig, og læreren virker ikke så mektig som han gjorde tidligere.

Slik vokser egoismen for å kunne gi mennesket en mulighet til å konstant lovprise sine omgivelser på nytt. Han bruker likevel ikke denne ”hjelpen mot han” i den hensikt å utvikle seg selv, men lar den ligge. Resultatet blir da at han i stedet for å løfte seg, vil falle nedover.

På den måten vil mennesker som fortjener å løftes og å avdekke skaperen, men som ikke grep sjansen til å tre inn i omgivelsene, øyeblikkelig falle og avvise de virkemidlene som de fikk. Allerede dagen etterpå ser han omgivelsene på en helt annen måte enn han tidligere så på dem. Læreren, gruppen og bøkene mister sin verdi i hans øyne, skjønt i ulikt tempo.

Derfor er mitt arbeid å konstant lovprise viktigheten av omgivelsene: læreren, bøkene og gruppen. Jeg må løfte meg hele tiden, ikke fordi noen trenger min anerkjennelse, men kun fordi jeg ikke vil kunne oppnå den mektige skaperen på noen annen måte.

Omgivelsene viser seg ikke fram som om de var noe spesielt, og det er derfor det er så vanskelig å verdsette vennene. Læreren ser ikke ut som en mektig mann heller. Det har alltid vært vanskelig å verdsette omgivelsene høyt i kabbalistiske grupper. Likevel har vi ikke noe annet valg. Vi må begynne å hjelpe våre venner med å avdekke viktigheten av gruppen.

Det betyr ikke at vi må oppføre oss som viktige mennesker eller spankulere kunstig rundt i vår storhet. Her er det umulig å late som noe som helst siden skaperen er skjult. Jo høyere mennesket er, jo mindre synlig er det, og skaperen er skjult mer enn alle andre. Dette er den spirituelle loven.

Det er derfor vi må øke viktigheten av omgivelsene generelt for å kunne oppnå viktigheten av skaperen gjennom dette. Om målet ikke brenner inni oss i utgangspunktet, om vi ikke bygger dette systemet på en tydelig måte ut i fra storheten i omgivelsene til storheten til skaperen, da vil vi ikke oppnå noen ting. Det er heller sannsynlig at det motsatte vil skje, og uvitenheten vil da vokse.

I dag eksisterer Bnei Baruch-organisasjonen fordi jeg selv eksisterer. I morgen, om jeg ikke er her lenger, vil det samme skje som skjedde med Rabashs gruppe: splittelse i alle retninger. Det er derfor vi må lovprise essensen av vårt samfunn, dens basis, dens mektighet, flyte fra inspirasjonen til den mektige skaperen.

Om dette hele tiden vokser i viktighet og storhet, fyller hodene og hjertene til alle, om jeg tilhører dette, eksisterer for dette og smelter sammen med dette; om jeg lengter etter storheten til samfunnet fordi det leder meg mot den mektige skaperen, om jeg hele tiden føler dette og om dette er det som styrer meg, da vil vi uten tvil oppnå målet på kortest mulig tid.

Fra første del av Morgenleksjonen 14/02/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid |