Hva er studiet av kabbalah i seg selv? Alt synes enkelt nok; folk som vil studere kommer og de undervises av en ekspert. Han sitter og snakker og hvem som helst som skulle ønske det, kommer og hører på ham. Det finnes mange slike steder i verden, hvor folk studerer alle mulige slags ting.

Men en som begynner å studere kabbalah, realiserer fort at studentene er nødt til å ha kontakt med hverandre. Så okay, greit, det finnes flere lignende eksempler. Folk samles innenfor rammen av en gruppe, en klasse, osv.

Bare her sier vi til dem, “Dere må være forbundet med hverandre i kjærlighet.”

Dette ser allerede ut som mystikk. Lignende ting finner vi i østens læreretninger, og religion snakker også om å knytte bånd mellom mennesker, “Elsk din neste som deg selv.”

Senere blir kvaliteten på denne forbindelsen omtalt. Man skjønner at ikke alt dreier seg om studiet og alt som medfølger det. Hovedsaken er fellesskapet.

Hvordan kan det ha seg? Jeg kom for å studere en slags visdom. Jeg er villig til å gjøre det sammen med andre; jeg er villig til å slå meg sammen med dem slik at kontakten oss imellom blir i tråd med studiet. Men nei, jeg blir fortalt noe annet. “Du må forbinde deg med dem i en slik grad at du slutter å føle at du er til, så bare de vil finnes for deg.” Det skjønner jeg ikke. Men det er nødvendig for at jeg skal kunne forstå materiet, som foreløpig ikke har noen viktighet i seg selv.

Her ligger en sving på 180 grader og venter på meg: Tidligere var studiematerialet viktig for meg. Jeg ville lære noe nytt, få kunnskap. Og nå viser det seg at materialet ikke har noen betydning i det hele tatt, kontakten er det viktige. Jeg kunne aldri ha forestilt meg noe lignende.

Så hva er det som må til? Hvordan kan man innse at alt oppnås i fellesskap, at vi aldri vil forstå kildene om vi ikke begynner å knytte oss sammen, fordi læren om kabbalah snakker om kontaktformer og ikke noe annet?

Vi snubler ved dette problemet. Og av den grunn begynte Rabash å skrive sine artikler utfra dette emnet: vennekjærlighet, målet med samfunnet, dagsordenen for vennesamling, osv. Uten dette har vi simpelthen ikke noe sted å gå, men vi avfeier det som ikke passer inn med våre ønsker og allmenn oppfatning.

Selv om jeg finner det vanskelig å akseptere viktigheten av vennekjærlighet, er jeg nødt til å overbevise meg selv om at jeg kun er her for ett formål, å forene meg med vennene på en slik måte at jeg annullerer meg for dem, å miste selveksistensen og å være til kun for å gi til dem, bare i henhold til deres ønske.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/13, Writings of Rabash, “Love of Friends”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar |