Mennesket et skapt på en slik måte at det virker for ham som om andre mennesker eksisterer og en enorm verden omslutter ham. Men alt dette er hans indre ønsker som han ennå ikke har klart å samle for å se at det er bare han, alene, som står foran skaperen.

Man bør tilkjenne alle forvrengninger, forstyrrelser og tilsynelatende «tilfeldige» episoder man opplever, ikke til utallige og innbilte kilder og årsaker som fortsatt viser seg for ham grunnet ufullkommenheten i arbeidet hans, men bare til skaperen.

Det er dette det interne arbeidet består av. Tross alt, er alt som mennesket ikke tilkjenner skaperen, men heller tilskriver andre krefter, som andre mennesker, ulike årsaker, skjebnen, eller til og med seg selv, alt dette kalles «avguder». Slik anser han seg som avhengig av andre enn skaperen, som om det finnes en annen kraft som kan være en kilde til påvirkning for ham, enten god eller ond.

Vi må forstå prinsippet av «det finnes ingen andre enn Ham» hevet over alle hindringer som er ment å lede oss på avveier, så vi lærer å koble oss til den eneste kraften, én kraft. Dette arbeidet består av flere tilsynelatende kategorier, nivåer:

• Å forstå hvor enestående kilden er, om andre kilder eksisterer eller er det den eneste;
• Å forstå kildens natur, om den er god eller ond;
• Å forstå forholdet vårt til kilden: Er det «for sitt eget gagn» eller «med ønske om å gi»

Man utfører arbeidet forbundet med kilden med sin personlige spirituelle beholder, mangel, ved å bli integrert i alle de andre og slik føler man seg som den eneste skapelsen. Man integrerer også alle kreftene som påvirker en, alle de forskjellige kildene til én kilde. Med andre ord, finnes flere ulike kategorier i dette arbeidet, avhengig av forbindelsen mellom disse to, et menneske og skaperen.

Fra første del av Morgenleksjonen 7/7/2011, Shamati #15

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spiritualitet |